Jeg fikk nylig kjeft av ei venninne fordi hun mente jeg ikke prioriterte å reise opp til henne, men heller ned til kjæresten min. Hun mener at det var dårlig gjort av meg fordi hun har spurt meg lenge om å komme opp på besøk fordi hun har det vanskelig mentalt og føler seg mye alene og har ikke så mange rundt seg.
Sannheten er at jeg ikke ønsker å besøke henne fordi jeg sliter mye selv og jeg liker ikke måten hun er ovenfor barna sine og mannen. Hun bruker ofte den setningen at hun er alene psykisk og fysisk … men som jeg prøver å forklare henne er at selv om jeg har folk rundt meg så betyr ikke det at jeg ikke føler meg alene, for det gjør jeg ofte…
Jeg kan ikke dele mine beskymringer eller tanker med henne uten at hun skal kritisere meg eller mine valg, men hvis man snur på flisa så blir hun sur og blir ganske så trass… Jeg har levd med at jeg bare må jatte med i alle årene jeg har kjent henne, men begynner å bli ganske så lei av alle snappene om hvor ræva livet hennes er, at hun skulle ønske hun ikke fikk barn, at alle andre er problemet og at jeg får kjeft når jeg velger positive opplevelser fremfor å sette meg i en situasjon med henne der jeg vet jeg ikke kan være meg selv… jeg begynner å nærme meg bristepunktet.
Neida… men nå har jeg kjent henne i over 20 år og er den eneste som står igjen… og jeg er veldig redd for at hun skal gå i hennes mors fotspor hvis hun ikke har nlen … hun mistet moren sin til selvmord for 5 år siden og har store svingniger …
Om hun så tar sitt liv er det ikke din skyld. Det er ikke ditt ansvar å bruke så mye av ditt liv på en annen. Da må det i så fall være en positiv opplevelse for deg.
Forsåvidt sant, men det er vel min måte å håndtere mine egene tarumer på🤷🏽♀️ prøver bare å være ei god vennine selv om det er tøft og slitsomt til tider.