Finne tryggheten i meg selv - tilknytningsproblemerer

Andre psykiske helseplager
1

Jeg skriver ned her, fordi jeg er litt rådvill ift hva som gjøre at jeg har handlet slik jeg har gjort. Jeg har siden mine handlinger kom til overflaten reflektert mye og kommet nærmere et svar. Kanskje det er noen som har kjent på det samme og har erfaringer og tips å komme med.

Jeg er en oppgående kar, som er selvstendig og som har klart det meste jeg har ønsket, både med karriere og familie.

Samtidig har jeg hatt en tendens til å isolere meg og til tider gått inn i min egen sone, der jeg jeg har kunnet være meg selv og gjøre som jeg vil. Jeg har nærmest blitt avhengig av mobilen, skrolling, spilling en slags flukt fra virkeligheten. Dette har også medført erotiske sider, først porno og så chat/kontaktsider. Og så har jeg møtt et par stk.
Rett etterpå putter jeg det inn i en mental skuff, og glemmer det, som om det ikke er virkelig. det er ihverfall det jeg forteller megselv, mens det ER virkelig. Dette til tross for at jeg har hatt en relasjon, slik at dette i praksis blir utroskap. Jeg er en snill fyr og tar alltid vare på de rundt meg, men samtidig gjør jeg dette, sårer de som står meg nærmest. Dette representerer verdier som jeg ikke kan ha som person, som jeg selv forakter.

Relasjonen jeg er i, har de siste årene vært preget av stress, konflikt og manglende kapasitet til å se hverandre, da mener jeg det å se hverandre på et dypt plan. istedenfor har vi hatt en slags isfront, som er vanskelig å beskrive, en isfront, men samtidig som at vi spiller på lag. Sexlivet har også vært veldig stille, som har fått meg til å. bli usikker. Jeg vet at jeg ser bra ut og er en attraktiv fyr, så det handler nok mer om hvordan vi hadde det.

Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Er det spenning, behov for bekreftelse, skyver jeg henne bort med vilje, sliter jeg egentlig med å skape dype relasjoner, er jeg en narssisist/psykopat, et utro svin? spørsmålene er mange, men svarene få.

Jeg sliter også med å prate om dette til henne, jeg klarer ikke å få ut alle detaljer, kanskje i frykt for å miste henne. Det skal sies at jeg har skrevet ned alt jeg har gjort for å fortelle alt, det er pratingen jeg sliter med, det bare stopper opp. Jeg skylder å gi en forklaring, men det er vanskelig.
På hennes side, opplever jeg henne som dømmende, utspørrende og negativ (selvfølgelig med full rett). Men det gjør det vanskelig å åpne opp, å dele mine tanker og følelser.

Jeg har siden dette kom fram, hatt en liten reset, jeg unngår telefonen min, og derav også de destruktive mønsterne som førte til de dårlige valgene. Jeg prøver å bli tryggere på meg selv, og reflektere over det jeg har gjort, og forstå hvorfor. Jeg må være sikker på at jeg klarer å unngå dette i framtiden, dersom jeg skal prøve med henne, det skylder jeg. Jeg onanerer ikke (som jeg før gjorde daglig) Så planen er nå og ta en periode for å se om jeg klarer å håndtere mønsterne, dersom jeg klarer det, vil jeg prøve.

Ta gjerne kontakt om du har vært gjennom det samme, eller har noen gode tips og råd. (over 30 år)

2

Hei.
Jeg lurer på hvordan det går med deg nå ift det du beskriver? Kjenner meg litt igjen, men er motsatt kjønn. Har aldri agert på disse følelsene da, og tror ofte det er et type bekreftelsesbehov i min situasjon.

3

Hei Dman.

Jeg skriver ikke til deg for å gi deg råd eller å dømme deg, med for å si at jeg er veldig lik deg, nesten identisk i mønstrene.

I går kveld kom mitt skjulte liv frem i lyset. Det ødela selvfølgelig forholdet til kvinnen jeg elsker, som har vart i 9 år.

Når vi skulle prate om dette sitter jeg med forklaringsproblemer, skam, enorm skyldfølelse og litt suisidale tanker mens historikken utfoldes.

Min store utfordring er at bare jeg får litt oppmerksomhet fra en kvinne, så biter jeg på kroken og får “urges” som overfyller hodet mitt og fjerner de sperrene som naturlig burde ligge tilstede. Jeg blir rett og slett en annen person.

Om dette stammer fra bekreftelsesbehov eller om jeg er sexavhengig vet jeg ikke - uansett må jeg søke profesjonell hjelp.

Jeg kjenner godt igjen den berømte skuffen som du nevner - i min så ligger det et sort hull som bryter ned hva jeg har gjort, dag for dag så “slettes” historikken.
Dette fører jo selvfølgelig til store forklaringsproblemer.

Vit at du ikke er alene, det er nok mange som oss der ute.

Det du skriver om ifht mindre mobilbruk og mindre onanering er noe jeg selv har fundert på om faktisk fungerer - har dette hjulpet deg så langt?

PS: Jeg tror ikke vi er narsisister, psykopater eller et utro svin. Vi er oppegående nok til å vite at dette ikke er noe som er sosialt akseptert. Kanskje dette er noe som oppstår fordi fristelsene der ute er mange og vi blir lurt inn fordi vi ikke har modnet på visse fronter i personlig oppvekst?

Hvordan har du det nå?

4

Hei, takk for at du tok deg tid til å svare, det hjelper meg i min prosess🙂 nå har det gått en stund siden alt kom fram, og jeg har lært mye. Jeg har faktisk ikke sett på porno, og justert ned bruken av sosiale medier, her om dagen tok jeg bort Snapchat appen. Jeg har vært hos psykolog og i parterapi, og unngått arenaer der jeg blir eksponert for situasjoner der jeg kan bli «fristet».

Jeg er fortsatt ikke helt klok på meg selv, men noen ting blir mer klart. Det går mer og mer opp for meg at jeg innenfra ønsker å ta avstand fra den adferden, fordi det er noe jeg ikke kan stå for, eller ønsker å stå for. Slike ting får meg innerst inne til å føle meg liten og usikker. Selv om jeg på mange måter ikke har vært det heller. Jeg har fått flere henvendelser og muligheter til å gå på en smell siden den gang, men jeg har ikke sprukket og heller ikke følt at jeg har misset ut av noe.

Jeg tror at det kan være flere årsaker, en som handler om min barndom og hvilke ting jeg har tatt med meg, som jeg ikke har tenkt over før. F.eks. mye alene, mye ansvar og lite omsorg/ tilstedeværelse. Med mange fasetter og detaljer som er relevante.
Videre tror jeg også at gjennom et langt forhold har jeg gått litt på akkord med meg selv, jeg har godtatt en dynamikk som jeg egentlig ikke ønsker. Dette skaper en form for motstand, som kom til uttrykk på en helt feil måte.

Nå jobber jeg fortsatt mye med meg selv, jeg har gode dager og dårlige dager. Og jeg forstår at jeg må prøve å resette litt sider av meg selv, også i relasjonen. Jeg har bestemt meg for å være mer tro med meg selv og mine behov, og jobbe med å gi uttrykk for dette.
Samtidig har jeg sveket min nærmeste, som gjør at jeg har mye å vise. Men jeg må også være tydelig på mine behov. Dette gjør det å fikse forholdet utfordrende. Ofte tenker jeg at dette er håpløst fordi hun har også en væremåte inn i relasjonen som ikke er bra. Kanskje vi rett og slett ikke passer sammen? Jeg kommer til å stå i det en stund til, for jeg vil at det skal funke.

Uansett så går det mye bedre, jeg føler meg mye bedre med meg selv, og vet at jeg kommer til å lande på bena som en bedre versjon av meg selv, uansett hvordan det går.

5

Hei.
Sent svar men🤷‍♂️
Det går på mange måter mye bedre, samtidig har jeg masse å jobbe med😅 jeg har klart å slutte med adferden og har ikke noen trang eller dragning mot å gjøre det. Så det er bra, noe har endret seg.

Adferden min var et uttrykk for at jeg egentlig ikke hadde det så bra, med meg selv og i relasjonen.

For meg tror jeg det handlet om å være tro mot meg selv, være tydelig på mine behov og mine grenser. Som jeg prøver å bli bedre på, men merker at det ikke alltid er så lett.
I en relasjon tror jeg det fort faller inn til et mønster som blir måten man er sammen på. Og ofte klarer man ikke å endre på ting, og tier istedenfor. Som ikke er bra.

Men jeg har fortsatt en lang reise foran meg, og jeg har ingen aning på hvordan ting kommer til å gå i relasjonen. Kommer jeg til å bli tilgitt, kommer vi til å klare å finne en dynamikk sammen som vi begge er lykkelige i?