Tanten min døde brått og uventet. Jeg fikk beskjed på fredag. Hun har vært død i 3+ dager før noen fant henne hjemme. Skyldfølelsen sluker meg. Jeg elsket henne så høyt, men tok alt forgitt. Hun åpnet alltid snapper og svarte, hun tok alltid telefonen om jeg ringte. Men jeg ringte så sjeldent. Jeg sliter med tanken om hun visste at jeg elsket henne. At hun var elsket. Om hun var redd når hun døde. Om hun var ensom. Bildene i hodet går på repeat. Hvor hun ble funnet. Politiet som bærer henne ut. Leiligheten som ble avsperret. Jeg var der ikke selv en gang, så dette er bare hodet mitt som ikke gir meg fred. Jeg fikk ikke sagt hade. Jeg fikk ikke sagt hvor høyt jeg faktisk elsket henne, og jeg burde vist det oftere. Nå er det forsent. Hun skulle komme hjem til jul, men nå blir en stol tom. Aldri igjen kommer jeg til å høre den muntre stemmen si «hei hei, gullet». Hun snakket alltid om at hun satset på å bli 80 år. Det hørtes fint ut, da hadde jeg hatt henne lenge. Men hun ble bare 63. Jeg er bare 26, og ikke klar for ett liv uten henne. Skyldfølelsen sluker meg hel, og den fysiske smerten er uutholdelig. Alt jeg hadde gjort for en siste snap. En siste klem. En siste «hei hei, gullet».
Moren (66 år) min (25 år) døde i sommer. Jeg var heldigvis der, men ikke storesøstra mi som bor i et annet land og rushet for å komme seg hjem til Norge og sykehuset. Jeg sleit med det i lang tid, skyldfølelsen over å ha vært der når hun ikke fikk muligheten til å si hadet.
Det kan kanskje være vanskelige å se i sorgen, men jeg tviler ikke på at tanta di visste at du var glad i henne. En ting som hjalp meg var å se gjennom Facebooken til Mamma eller bursdagshilser, tegninger og kort jeg hadde lagd til henne opp gjennom årene. Det roet meg å se at jeg hadde skrevet de tingene jeg håpet hun visste, at jeg av stolt av henne og glad i henne.
Lykke til med julen, jeg gruer meg selv til hvordan det blir med en tom stol rundt bordet, og håper familien din kan støtte dere på dere og finne noe å se fram til i julen.
Hei, jeg kjenner ikke til forholdet mellom deg og din tante, men hun visste hvor glad du var i henne! Selv om det var mindre kontakt mellom dere, har det ingenting å si på sterkt familiebånd.
Ja, du kan selv klandre deg for å ikke ta kontakt så ofte, det er jo forståelig, (jeg jobber fortsatt med det samme etter 4 år) men det er fortsatt et tankemønster du må bryte deg vekk i fra. Tenk på minnene dere delte, og at hun ikke skøyv deg vekk når dere først hadde kontakten.
Faren min døde brått i '21, han også ble 63 år. (Hver gang jeg ser en gammel mann, med grått hår går gatelangs tenker jeg at det er urettferdig, han også skulle blitt gammel)
Jeg møtte veggen raskt etterpå og klandret meg selv lenge fordi jeg var på jobbreise da han sovnet inn på sykehuset, og jeg husker det siste temaet vi pratet om på tlf. var; “at det var no dritt å skifte dekk”, og jeg klagde på at jeg alltid måtte være nikkedukke for alle andre, mens han lå på medisinsk avdeling. Og ingen av oss visste at dette skulle være siste gang vi pratet sammen på telefonen. Men vi fikk sagt at vi var glade i hverandre, enda det fortsatt ikke er nok for meg. Og mest sannsynlig hadde ikke det vært nok for deg heller å ytre det.
Man ønsker jo aldri å miste de man elsker!