Jeg mistet moren min når jeg var 9 år gammel. Henne hadde mye å gjøre og tenke på og derfor døde av et hjerteinfarkt pga overbelastning, henne var ganske ung. Hver gang jeg tenker på hun nøt jeg er alene så går hjernen min inni en mørk sky, jeg tenker på hvordan det hadde vært å ende det alt, og har prøvd noen ganger. Er det mulig og i såfall hvordan kommer jeg meg over døden hennes?
Døden kan være utrolig smertefull, særlig når det er snakk om noen som stod en så nær; etter at ei jente jeg kjente, døde, brukte jeg mange år for å komme over dette, slik at jeg har full forståelse av hvor tungt det kan være.
Men på den annen side lever man jo videre, og den vakreste gaven man kan gi dem som er gått bort, er kanskje å fortsette å leve og forsøke å gjøre denne verden litt varmere; vi kommer alle til å dø en dag uansett, men mens vi fortsatt lever, har vi stadig muligheten til å gjøre noe godt; til å endre noe som kan endres.
Så selv om det ikke finnes noe standardsvar på dette, kan muligens det å engasjere seg i noe være en mulighet, ikke for å glemme, men for å la dette være noe man gjør til minne om noen man var glad i.
Å selv å avslutte livet er ingen god løsning selv om dette kan virke som en mulighet; når man dør, går man glipp av alle mulighetene man har mens man lever; muligheter man kan bruke til å kunne gjøre noe godt for andre mennesker, til å gjøre som faktisk kan føre til en endring i verden rundt oss.
Det tror jeg de som er gått bort, ville blitt glade for; at man ikke lar sorgen ta overhånd, men minnes dem med hjertet sitt.