Hei! Jeg opplevde at exen tok livet sitt i jula. Vi var sammen i 2 år for et år siden. Ting var veldig trøblete og jeg gikk fordi det ble for mye. Han var alkoholisert og voldelig og jeg klarte ikke mer. Traff min nåværende kjæreste og ble sammen med han ca 2-3mnd etter bruddet med exen og ble gravid med han etter ca 6mnd, noe jeg vet exen tok tungt.
Han truet ofte med selvmord da vi var sammen og jeg tok han tilslutt ikke på alvor, men nå et år etter bruddet har det skjedd. Han tok sitt eget liv. Å jeg klarer ikke tenke på noe annet enn at det er min feil (hans nærmeste har sagt at det er pga meg) jeg sitter igjen med mange spørsmål og en del skyldfølelse pga tiden etter selvmordet. Er det noen som har opplevd det samme som kan gi meg noen råd? Er det normalt å ha det sånn? Jeg er ferdig med exen for lenge siden og har ikke hatt kontakt med han det siste året, selvom han har prøvd. Jeg reagerte ikke da jeg fikk høre om selvmordet, men jeg har reagert etterpå og har det ikke så lett. Har begynt å tenke og gruble mye mer etter jeg hørte at familien hans mener det er min feil og ikke ville ha meg i begravelsen hans.
Det er ikke din feil! Ta det til deg og kom deg videre i livet.
Vet det egentlig, men vanskelig å tenke klart når alt stormer og man får det slengt i trynet på den måten.
Når hans nærmeste skylder på deg er det trakassering, og du kan faktisk politianmelde dem for det. Folkusér på det isteden.
Jeg tenker det at eksen din må stå for sine egne handlinger, selv i dette tilfellet hvor han har tatt sitt eget liv. Du sier selv at forholdet dere hadde ikke var bra med tanke på vold, trusler og rus, og at du derfor valgte å avslutte forholdet og gå videre. Det er ikke din skyld at han ikke klarte å gå videre selv.
At familien hans gir deg skylden er heller ikke rett, og som Frikar sier, dette er noe du kan politi anmelde.
Når det gjelder det du spør om, om det er naturlig å føle skyldfølelse, så vil jeg si ja, det er det når det er snakk om en nær relasjon, og du har fått høre det er din feil av hans familie. Men det er overhode ikke din feil, og at du blir beskyldt er heller bare urettferdig.
Det å få en sen reaksjon er også noe som kan komme naturlig, og om du trenger det, så ville jeg tatt kontakt med profesjonell hjelp for å bearbeide det du nå opplever som vondt. Og selv om dette kanskje ikke er det du vil høre, men kanskje begravelsen hans ikke er rett for deg å gå i med tanke på familien hans. Jeg forstår du kan ha et behov for å få en avslutning, og kanskje ta farvel, men dette kan like gjerne være ved et gravsted, eller et sted som en gang betydde noe for dere, som en begravelse.
Kjære deg!
Forstår godt at tanker har kommet igang pga dette som skjedde. Det at familien hans behandler deg sånn gjør det ikke bedre, men har de gransket seg selv like mye som de mener de har rett at det er din skyld!?? Om det der er noen sin skyld, så får de nå også se på seg selv! De var også av hans nære! Uansett, så er det INGEN sin skyld- det er noe han selv valgte! Han hadde kanskje trengt litt hjelp, men det er slett ikke du som skulle stå for alt det! Dessuten så tror jeg du tok et klokt valg den gangen det ble slutt! Det virka som et for " tøft" forhold å være i… - og da hender det man er nødt til å tenke på hva som er best for en selv! Han hadde sine problemer, og de hadde nok vært der enten du hadde vært videre hos han ( og han antakelig hadde dratt ned deg også…) eller om du gikk… Han hadde det i seg, og ble for mye han ikke mestret… Ja, han burde nok fått hjelp men til syvende og sist så må man også ville ting selv…! Det som skjedde er ikke din feil!! Syns det er utrolig dårlig gjort av familien hans skylde på deg! Får skylde litt på at de trolig er i sorg selv… men uansett så burde de heller forstått litt, og kanskje heller skjønt litt at du faktisk var en av de gode i livet hans!!! ( uten at det behøver at det er meningen du skulle ofre deg helt!!) Husk heller at du prøvde være der, og de gode stunder når det var noen… og vær glad du kom deg videre, og har det bedre nå! God klem!
Hei Mireid02,
Jeg kom til denne nettsiden for at jeg sliter litt med å se vitsen lenger… for hva er egentlig vitsen, når du mister de du har aller nærmest, og som du føler er d eneste som er verdt å leve for, de du aller helst skulle ønske du kunne skape minner med i livet, og ikke minst dele resten av livet med… for d er akkurat d jeg tenker tilbake på nå, etter 17 år med verdens beste jente, alle minne jeg sitter igjen med. Jeg er utrolig takknemlig for disse minnene, og livet hadde aldri blitt d samme foruten, for ikke å snakke om de fantastiske barna vi har fått sammen<3
Jeg kan tenke meg at eksen din var akkurat her kanskje… Jeg har akkurat skrevet et 2 siders brev til samboer, rettlse, tidligere samboer, og barna, de fantastiske barna<3
Men d er noen ting jeg gjerne vil si til deg og… Jeg har forresten og en familie som kan være truende til å skylde på eksen min dessverre… så jeg får legge inn noen ekstra ord til dem, så takk for tråden din :)
Det jeg så gjerne vil si til deg er at det jeg sitter igjen å tenker nå… Nå som hun har forlatt meg… og jeg sitter igjen å tenker at hun skal være med noen andre en dag… D er at jeg er egentlig ikke sint på henne, og jeg klandrer henne heller ikke, og d burde ingen andre gjøre heller, for d er inni mellom ørene mine alt d onde foregår, og d er ikke noe hun har skyld i… tvert imot har hun gjort d lettere å holde ut med! Men d er ikke rett at jeg skal pålegge noen andre å holde ut med meg og alt d som gjør meg til et dårlig menneske, for d holder jeg jo ikke ut selv en gang… Kanskje kan d ha vært tilfelle for eksen din og…? Legg bak deg tankene om at du har skyld i d… d har du ikke! D eneste du har skyld i nå er å sitte fast her… tenk heller tilbake på d dere hadde som var fint, d som gjorde at dere ble sammen, smil og tenk at du skal skape flere gode minner i tiden fremover, sammen med din nye familie<3 Ingen vet va tiden bringer, så bruk den godt<3
Om du, eller dere andre som leser dette, blir trist av innlegget mitt for at jeg ser ut til å velge å ikke være her lenger, ikke vær d… jeg kommer nok aldri til å tørre å ta mitt eget livmitt…
mvh,
P
Deg får ikke bra ser jeg men jeg håper du har det bra og skriv til meg når du vill jeg er glad i deg og vill alltid være her for deg stakkars jeg har det vannekselig også du er ikke den eneste onkelen min døde i forrigije uke også krangla jeg med venninnene mine mye kjer med med også
Jeg hadde et fantastisk liv i 3-,4 år før en jente starta jeg ble vennen huns etter at mine 3 venner ,slutta også ,ble hun populær men ikke jeg jeg mista, alt ,
og det er en gutt som jeg liker men tør ikkenoe si noe ,det er vanskelig og ,ha stress i livet noen døde andre ting skjer her og andre der det går ikke for meg og ha vanskelig liv men ,pass påfunn dom leser og nyt ,livet ditt. Pass på alle du er glad i spesielle de du er veldig nære med jeg er her for deg
Og chat med den boksen som står til høyre med mindre du har lest den..
Jeg må dessverre runde av nå, men håper du tar et skritt av gangen nå, og puster ut. Du er hjertelig velkommen til å snakke med igjen. Ha det fint. ❤️❤️* *****
Forstår frustrasjonen din på dette og usikkerhet. Først og fremst vil jeg si at vi mennesker har 2 valg i livet. 1= prise livet og være takknemlig for at vi lever og velge livet. 2= å ta livet sitt, velge å forlate denne jorda. Dvs, vi har alltid 2 valg. Å ta det, eller leve det. Det er helt og holdent opp til hvert enkelt mennesket og med vedkommendes avgjørelse, finnes ingen annen skyldig i det valget. Så sannheten er nei, det er ikke din skyld, det var han som forlot jorda, og etterlot seg sine nærmeste. Du har ingen grunn til å ta på deg noe som er løgnerier fra hans familie, selvom jeg forstår familiens reaksjon. Det er normalt. Jeg har kommet frem til at om noen gjør sånt, så er det alltids en grunn i bunnen for det. Og menneskets ene og alene ansvarlig for de konsekvenser det medfører etterpå. Blir som i livet vi har også det. Vi må stå for valgene vi gjør enten gode eller dårlige og ta til oss de konsekvenser det medfører etterpå. Enten det var meningen eller ei. Og det er sånn livet er visst. Du er sterk, og helt normalt å kjenne på de vanskelige følelsene i etterkant. Klemmer:) kvinne 29.