Hei!
Jeg er ei dame/jente på 52 år. Jeg har - som mange på min alder tror jeg - kommet i en slags eksistensiell krise. Har vært i ett langt forhold - men det er en stund tilbake. Imellom dette døde mine foreldre. Jeg er enebarn. Noen år gikk til dem. Naturligvis. Nå skal jeg skape livet på nytt ( så mye er borte av mange grunner) .
Jeg har opplevd mye fantastisk - og tragisk. Men det er en ting som jeg aldri helt har fikset: ( kremt ; et par ting til da) Å si , og dermed utagere ; dette trenger jeg!
Skulle bare komme på en måte. Sånn fungerer det - fant jeg ut etterhvert- at det ikke fungerer …
Jeg har alltid hatt - frem og tilbake - depressive perioder. Det er bare endel av meg. Det har gjort noen innhogg i livet - det er mye som kommer i kjølevannet av sådanne ting.
Når det er sagt har jeg alltid hatt en erfaring av at mange som grunnlaget baseres på en mørk depressiv tilnærming til livet - er de morsomste.
Jeg er ikke av dem ( Larry David og co , bla ) men jeg er ikke et hengehode.
Ok.
Jeg er ferdig - for lengst - med overfylte puber på en helg osv. Jeg liker ikke lenger skrattende flokker. ( Mange år siden)
Jeg liker derimot natur, dyr, livsfilosofi, psykologi, musikk, bøker og nyheter.
Pakket i en pose av ettertenksomhet…
Dette er jo IKKE en datingside, så menn som evt tar kontakt; jeg er ikke interessert sådan.
Håper noen som kjenner seg igjen tar kontakt.
Mvh