Hei
Dette kan bli langt da jeg egentlig er typen som ikke snakker om ting, eller har vanskelig for å snakke om eller sette ord på følelser.
Først, jeg ser på meg selv som en oppegående person - utad vil jeg tro at de fleste også tror det samme. Kanskje min mor har sine mistanker, jeg har også gitt mine drypp til partner men hun vet nok ikke hvor ille det kan bli til tider. Godt mulig mange er slik som meg, som bare går rundt med det inni seg.
Sånn egentlig har jeg også ikke noe spesiell grunn til å være deprimert. Jeg vet faktisk ikke om deprimert er det rette ordet engang. Jeg har både partner og barn.
Litt forhistorie:
Jeg har egentlig alltid vært i forhold, og et av disse endte på en måte slik at jeg gikk helt i veggen med null matlyst, null søvn, mye tvangstanker, og ja, generelt en dårlig deal. Tok litt tid, men kom meg ut av den gropa der. Men etter dette merker jeg at den gropa strengt tatt aldri forsvant fra meg/minnet mitt/sinnet mitt. Dette er mange år siden, og ikke noe jeg tenker mye på nå, men jeg kan enda huske den følelsen av total hjelpeløshet i mitt eget hode. Min virkelighetsflukt da både før og etter ble da gaming. Da klarte jeg å sette hodet i en slags pause.
Tiden har gått, jeg har fått meg ny partner, vi har fått flere barn, men etter at faren min gikk bort ble jeg ganske nedfor igjen. Jeg gikk desverre igjen litt tilbake i gamle mønstre med gaming. Merk, jeg la ungene og slikt - jeg var ikke bortreist fra jobb/aktiviteter og barna, men når de la seg forsvant jeg til gaming, og partner ble sittende mye alene på kvelden.
Det pågikk vel såpass lenge at når jeg kom meg ut av gropen igjen så var ikke partner den samme lenger. At jeg ikke var med henne på kvelden har nok fått henne avstumpet i følelsene sine for meg - kanskje til det punktet at jeg er usikker på om hun føler noe for meg lenger. Jeg har også i mine forsøk på å snakke sammen med partner om dette, fått mye skyldfølelse for dette - og la meg gjøre dette klart, jeg vet dette var min feil. Jeg har fått høre at jeg gikk rundt og var sint hele tiden. Dette kan jeg selv ikke huske, men ja, jeg kan heller ikke motsi det.
Siste tiden har jeg da forsøkt å vinne tilbake min partner, for jeg er veldig gla i henne enda og vil så gjerne at vi skal finne tilbake til å være kjærester - noe vi egentlig hadde mistet pga den berømte barnefella - lenge før jeg gikk på en smell igjen.
Jeg har jobbet mye med ungene, middag, arbeid i huset, aktiviteter til barna - ganske mye mer en partner siste tiden. Og hun merker at jeg prøver - hva det betyr vet jeg derimot ikke for mye om.
Men det kommer så lite i retur kjenner jeg. Og over tid med den følelsen kjenner jeg mørket komme tilbake igjen, med secondguessing, småting som da murrer og blåser seg opp i hodet mitt. Et eksempel: jeg ønsker å stryke og kose på partner, men det har jeg fått beskjed om flere ganger blir for mye fordi hun er sliten. Det blir bare jeg som spør om sex, og da selvsagt kun når hun ønsker det. Misforstå meg rett, vi begge må jo ha lyst på sex men det kjennest tungt å få avslag. Da jeg snorker sover vi heller ikke i samme seng lenger - dette savner jeg stort og forsøker nå forskjellige ting for å se om jeg får bukt med problemet. både vekt og gjennom lege. Ikke at jeg er feit, men skal tvinge meg ned 10 kg for å se om det hjelper.
Og jeg vet også at en mutt furten mann ikke er noe attraktivt så da forsøker jeg å late som ingenting, men satan det er tungt til tider, og da hender det at jeg blir stille og det drypper litt gjennom at noe plager meg også til partner.
Nå har jeg delt endel av mine skjeletter i skapet, men partner har også sine.
Siste året har hun mer eller mindre sittet på kontoret og ikke deltatt noe med barna. Med musikk på øret, av og til med studier, men mer ofte med tiktok. Det samme hun ble sint på meg for gjør hun nå egentlig selv med andre ord. Jeg har forsøkt å nevne dette for henne (med hensyn til barna mest), men jeg skjønner glasshuset jeg sitter i.
Hun er også konstant sliten, og det finnes alltid en unnskyldning for å være det. Av tiden vi har vært sammen kan jeg nesten si at 99% av de dagene er det “sliten”. Alt av aktiviteter til barna som ikke er planlagte ukesaktiviteter er det jeg som står for (fjellturer osv).
Jeg husker også min egen fødselsdag (rund bursdag), med svigers på besøk, jeg var på jobb hele dagen. vi skulle ha et lite selskap senere den dagen (4-5 gjester) med kake som partner hadde laget. Men jeg måtte reise hjem og lage middag til alle sammen før selskapet selv om alle andre var hjemme hele dagen. Ikke at jeg bryr meg så voldsomt om bursdager egentlig men ja, jeg følte ikke meg så mye verdt, eller verdsatt akkurat.
Jeg gir ikke opp, og kommer til å fortsette å forsøke å vinne henne tilbake, selv om jeg til tider opp i hodet mitt også kan tenke at dette ikke er liv laga. Jeg er egentlig forelsket i partner enda etter så lang tid, og ønsker ingen andre - men på den andre side er det aspekter ved forholdet som gjør oss lite kompatible.
Dette ble fryktelig langt, og jeg forventer egentlig ikke noe svar eller råd. Jeg vet ikke om det var noe spørsmål inni her en gang. Men det er første gang i hele mitt liv jeg prøver å sette ord på det mørket opp i hodet mitt som jeg virkelig ikke har lyst skal ta over, og som jeg jobber med hver dag for å holde i sjakk. Beklager rablingen.