Alt er bra nå - bare at det ikke er det!

Pårørende
1

Hodet er helt i kaos, og skulle gjerne hørt erfaringer -hvis noen her har vært gjennom noe lignende?

De siste tre årene har jeg vært gravid to ganger, født to barn, og har nå en toåring og en på syv måneder. Samtidig er jeg vært gift med en mann som har vært deprimert i (tja…) halvannet år. I fjor sommer/tidlig høst var det som mørkest, og han var innlagt i perioder. Da sto jeg igjen, «aleinemamma» til to små, der en av dem var helt nyfødt. Nettverket rundt meg var veldig begrenset, så det var stort sett «bare meg».

Nå er mannen min frisk. Han får oppfølgning og går fremdeles på antidepressiva, men er en helt ny mann og er «friskmeldt» av psykologen og seg selv. De jobber nå mer med å forstå alt som skjedde, hvordan alt ble så ille som det ble.

Men jeg sliter med å tilpasse meg dette nye livet!
Jeg vet det høres helt dust ut, men jeg føler jeg nesten taklet tilpasningen til «aleinemamma»-livet med en alvorlig deprimert partner bedre enn jeg har taklet det å skulle komme tilbake til normalen. Da, når ting var som mørkest, var det bare å skru på alle gir jeg hadde, og jobbe jævlig hardt hele tiden for å skape en god hverdag for mine to små. Husker jeg hadde er mantra om at «jeg kan romme dette», som gikk liksom på at jeg kunne tåle all barnegråt og barne-sinne og deprimert-mann-sinne og hele pakka og bare være rooolig og helt stabil. Jeg bare pustet meg gjennom det og jobbet videre.

Men nå, når alt er fint, sliter jeg. For å være konkret: jeg har mistet all følelse av mening og mestring. Jeg føler nesten jeg mister grepet på tid og hverdag også, jeg bare flyter rundt. Jobber ikke hardt lenger, likevel er jeg så forbanna sliten. Og sur! Jeg tenner på ALT MULIG! Hvis partneren min sovner mens han legger barna blir jeg sur (eksempel fra nå nettopp), fordi da ødelegger han søvnen sin(?) og blir trøtt neste morgen(?). Og sånne småting! Jeg blir bare fyrt opp av alt! Jeg føler meg mindre tålmodig med alt mulig. Det kan høres ut som depresjons-symptomer her også sikkert, men er det normalt? Og i såfall: hvorfor i helvete blir jeg deprimert av at alt endelig er blitt bra??

Er det utbrenthet? Er det bare en overgangs-ting mellom to veldig ulike hverdager? Er det bitterhet?

Har noen erfaringer fra når en deprimert partner har blitt bra igjen - utenom disse solskinnshistoriene? Jeg blir så sur på meg selv for at ting ikke er bra, nå når alt faktisk er bra…

Stort takk om du orker hjelpe meg sortere i hodet!

2

Det er alltid vanskelig å sette seg inn i andres situasjon, men jeg prøver :-)

Når en over tid blir utsatt for ting som krever at en går i kjelleren etter krefter for å takle hverdagen så er det ikke rart om det kommer en reaksjon når det ikke lenger er nødvendig. Blir som å henge etter en knaggrekke utenfor et klasserom: En tar tak, satser for å rekke neste knagg, henter krefter og satser mot neste knagg - og sånn fortsetter det bortover til smerten gnager i skuldrene. Men det går. Og når en kommer til døra så er det ikke flere knagger igjen og en bli hengende i en arm og må finne frem til beina igjen som ikke har vært i bruk bortover knaggrekken. Det kommer en reaksjon.

Når en sånn reaksjon kommer så kan nok den svinge mellom alt fra å bare eksistere til glede en ikke klarer å føle på til sinne. Hvorfor? Tja … Kanskje en har vært nødt til å ha kontroll og oversikt hele tiden og så trenger en ikke lenger det? Eller usikkerhet på om dette bare er en ørliten pause før en må henge etter knaggene igjen? Eller kanskje du enkelt og greit har behov for å få pustet ut og hente deg inn igjen? Gå tur alene, besøke venninner … eller tillate deg å bruke noen kroner på deg selv og få ansiktsmassasje eller … Bare litt egentid.

Det løser seg nok. Det kan ta litt tid kanskje, men det går seg til.

3

Jeg kan kjenne meg igjen i det at det kan være lettere å være i krisemodus enn ikke å være det, også fordi det er det jeg er mest vant til i livet mitt, at jeg da vet hva jeg skal gjøre. Og at jeg kan bli helt satt ut av fine ting fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere dem.

Jeg vet ikke om det er det som gjelder deg. Hvordan var det før hele denne situasjonen? Husker du det?

Det jeg også har opplevd, er at når man ikke lenger er i krisemodus, så må en håndtere alt man selv syns er vanskelig, og det kan være veldig krevende, samtidig som når man er i krisemodus, så har man grunn til å bare skyve det unna, fordi man må komme seg igjennom det som er.

Har du prøvd å snakke noe med mannen din om dette, om det at du kjenner dette nå og ikke vet hvorfor? Og med noen andre? Kanskje du nå kjenner på at du trenger ting fra mannen din? Ofte tror jeg det hjelper bare å få forståelse fra noen om hvordan man føler det.

Jeg tror at du nå har behov for å ha rom til dine følelser og til deg. Du har tatt deg av barn og mann, og stått i som bare det. Det er helt naturlig at du er sliten nå, og det at du blir sur og sånn, det skjuler seg gjerne andre følelser under sinne og sånn.

Det er ikke slik at hvis noe har vært krevende og ting så blir bra, så er alt bra, for man trenger å få bearbeidet slik det har vært, særlig hvis man har stått i en så krevende situasjon at en har måtte skyve sine egne følelser og behov helt unna.

Slik jeg tolker det, så har du vært igjennom en krevende en periode hvor du har måtte være påskrudd hele tida. Jeg tenker at du kan ha nytte av ting om traumer da, om hvordan man skal greie å roe seg igjen etterpå og være “vanlig” igjen.

4

Tusen takk for kommentarene deres! Jeg gråt, og følte meg veldig sett av bildene dere brukte for å beskrive situasjonen.

Det er nok veldig sant dette med at jeg nå må forholde meg til alt som er vanskelig, også i meg selv. Jeg føler meg lite viktig, og kanskje også som en dårlig mor nå som jeg ikke gjør alt selv lengre. Men det er jo ikke sant, og dette må jeg ta tak i hos meg selv. Det var godt å høre noen si at dette går over også, at dette er noe jeg må venne meg til - men at det kan jeg klare!

Jeg viste også det jeg skrev her til mannen min. Det gav ham et nytt perspektiv på hvordan jeg har hatt, og har, det. Det skapte noe fint for oss.

Takk!

5

Det er så fint å høre, at du viste det du hadde skrevet til mannen din og at det skapte noe fint for dere :) Jeg har veldig troen på det å være åpen og ærlig om hvordan man føler seg, slik at partneren kan forstå det og være der for en.

Det er også bra at du ser at du ikke er en dårlig mor selv om du ikke gjør alt selv lenger.

Unn deg ting for deg selv også :) Hva har du lyst til? Hva kan du gjøre nå som du ikke kunne før?

Det er bra for barn å ha foreldre som både tar seg av dem, men også tar seg av seg selv :)