Vet ikke om dette kan være til hjelp, men kort fortalt var det var det for over fem år siden ei jente som lurte på om noen ville prate med henne i en tråd på Kvinneguiden, og mens andre kom med råd om psykisk helse, spurte jeg henne om vi muligens kunne begynne å skrive et eventyr om en liten pingvin.
Slik begynte eventyret om Pingu og vennene hans i en tråd som etter hvert ble kjent som pingvintråden, og siden har blitt en fast juletradisjon som fortsetter den dag idag; eventyret tar opp en rekke viktige emner, men det viktigste er antagelig budskapet om håp i en ganske så kald verden der mange både er ensomme og sliter psykisk; likevel finnes det alltid håp.
Hvor viktig det er å ikke gi opp til tross for at situasjonen kan se riktig mørk ut, kommer kanskje frem i juleeventyret 2021, som jeg legger ved her:
_ _
En Jul for mange år siden var det en gutt som ønsket seg en gul gravemaskin. I full størrelse. Foreldrene hans forsøkte å forklare ham at det ville by på visse problemer å få plass til en enorm gravemaskin i den beskjedne leiligheten de bodde i, men gutten var sta som et esel og stod på sitt; en gravemaskin skulle han ha, og dermed basta.
I brevet til Julenissen sparte han heller ikke på kruttet, og gikk rett på sak:
Kjære julenisse
Til jul vil jeg ha en stor, gul gravemaskin. Den kan ikke være rød eller blå, den MÅ være gul.
De andre dummingene får vente, jeg må få gaven min først, for jeg vil grave opp barnehagen før det blir for sent og jeg skal legge meg.
Hvis jeg ikke får gravemaskinen, kommer jeg til å kverke reinsdyrene dine, spise julegrøten din, og fortelle alle at du er en gammel idiot med falskt julenisseskjegg, slik som pappa.
Julenissen, som fulgte hjertet sitt og trodde på det gode også i andres hjerter, hadde av forståelige grunner vanskelig for å ty til betegnelser som “bortskjemt drittunge”, selv om mindre følsomme sjeler ville ha vært enige i at dette er en passende beskrivelse. Derfor håpet han at gutten ville bli glad hvis han i stedet fikk en fin lekegravemaskin, og siden han dette året delte ut flere kosedyr-kaniner som gaver, ga han også gutten den minste, men mest håpefulle av dem; en nydelig, liten kanin som alltid så lyst på livet og kunne mane frem et smil selv hos en lidende tannlegepasient.
Da gutten på julekvelden flerret av gavepapiret og så hva han hadde fått i gave, ble han imidlertid ikke særlig glad; i stedet hylskrek han som om apokalypsen var nær: “BUHUUUUU. HVA ER DETTE FOR NOE SØPPEL??? HVOR ER GRAVEMASKINEN MIN???” og med full kraft kastet gavene ut av vinduet. Slik gikk det til at den vesle kaninen tilbrakte sin første juleaften med hodet stikkende ut av en hvit snøfonn.
Neste dag gikk ei liten jente tur sammen med foreldrene sine, og da hun fikk øye på det arme, hjemløse kosedyret, smeltet hjertet hennes umiddelbart. Hun tok kaninen med hjem, stelte den etter alle kunstens regler, ga den navnet “Mini”, og sang en vuggesang for Mini hver kveld så han skulle føle seg trygg før han falt i søvn.
Men akk - dessverre har skjebnen for vane å gå sine egne veier. For dersom du har gått opp en bratt bakke fra Akerselva i Oslo, har du kanskje lagt merke til en mystisk åpning i veggen nede ved fortauet. Denne åpningen fører til en gammel, avstengt kjeller som ingen har brukt på mange år, og en dag da jenta gikk der med Mini i hendene og det blåste rimelig friskt, tok rett og slett vinden tak i stakkars Mini, som fløy gjennom vindusåpningen og inn i den mørke kjelleren lik en høyst ufrivillig OL-vinner i skihopping.
Ingenting nyttet uansett hvor mye jenta enn gråt; det var umulig å få i gang en redningseksepedisjon for å få ut det bortkomne kosedyret, og vesle Mini var alt for liten til å rekke opp til åpningen som kunne føre ham ut i friheten; det så riktig mørkt ut på flere måter. Og som det alltid skjer etter en ulykke; på en eller annen måte gikk livet videre - nye dager kom og gikk; nye uker, måneder; nye år.
Som den ukuelige optimisten han var, nektet likevel Mini å gi opp håpet om at dette ville ordne seg til slutt; slik han så det, hadde han i bunn og grunn to valg:
-
Være en liten, trist kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
-
Være en liten, glad kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
Uansett hvor mørkt det enn så ut: Sett med Minis øyne var en liten, glad kanin som var stengt inne i en mørk kjeller, ille nok - men dette var tross alt bedre enn en liten, trist kanin som var stengt inne i en mørk kjeller.
Så det levende, varme hjertet til den vesle kaninen fortsatte å håpe på en bedre morgendag - at det muligens var noen der ute som en dag kunne hjelpe ham å komme ut av mørket, og kanskje synge en vuggesang for ham. Mens klokken langsomt tikket, og årene gikk.
_ _
Pingu så på Opus. “Kvakk?” spurte han. “Kvakk, kvakk,” sa Opus. “Det som er godt nok for Donald, må vel også være godt nok for oss.”
Lenge hadde de snakket om hvordan de skulle komme seg videre. Planen om å spore opp Julenissens datamaskin kunne dessverre ikke brukes da Wheezy minnet dem om at Julenissen var av den gammeldagse typen som ikke var så begeistret for disse moderne dingsene, og etter en del diskusjon frem og tilbake, brøt Opus inn, og fortalte at han hadde lest en historie om Donald Duck og kronismen, der Donald kastet noe han kalte en “mynt” for å finne veien. Idéen var ikke dum, da de husket godt hva som hadde skjedd på bondegården etter å ha kastet rundingen med det sure ansiktet på den ene siden, og merkelige tegn på den andre; dette var altså noe menneskene kalte en “mynt”. Men hvor i all verden skulle de få en “mynt” fra …?
Etter å ha blitt hjulpet av Kaptein Enzy og flyet hans, tok de turen til nærmeste by, der vår gamle venn Frøken Sophie også denne dagen var travelt opptatt med fotografering til sosiale medier, for anledningen kledd i muntre julefarger. Da Rollo rolig stilte seg bak henne begynte Gudmund febrilsk å vifte med armene med like stor iver som om han skulle dele ut fem røde kort i en fotballkamp mellom United og Liverpool, og da Rollo vennlig la labben på skulderen hennes og hun snudde seg, ville det være en underdrivelse å si at hun ble hvit i fjeset, for en blekere hudfarge har verden neppe sett siden man laget vampyrfilmer i svart-hvitt. “D-D-D-D-D-D-D-Det,” begynte hun, mens øynene ble større og større. Med et slikt utseende ville hun neppe hatt problemer med å bli supermodell i asiatiske land der man setter pris på dette, men alt Frøken Sophie klarte nå, var å løpe for livet med en imponerende hastighet som sikkert ville ha kvalifisert både henne og Gudmund til Guinness rekordbok.
Om resultatet skulle bli en “mynt”, burde de kanskje bli en smule mer diplomatiske, mente Pingu, noe Rollo var enig i. Derfor gikk han bort til en velkledd, ung herre som forhåpentligvis kunne ha mange “mynter” å ta av, og spurte ham med dyp røst: “Døøø. Har’u en mynt til overs?” Den unge herren knakk sammen av latter. “Mynt? Hahahahaha, bamsefar, ingen, absolutt ingen bruker kontanter idag. Kanskje med unntak av gamlinger som ikke vet hvilket århundre vi lever i,” la han til. Rollo takket vennlig for rådet, ønsket ham god Jul, og spurte de andre hva de skulle gjøre nå.
“Kanskje vi kan prøve”, istemte Opus og Wheezy, og gikk bort til en eldre dame. “Unnskyld, frue, men kunne De hjelpe oss? Vi trenger en mynt.” “Skulle du sett på makan,” hveste de eldre damen, og viftet med stokken sin. “Nå går dette importerte Halloween-tullet jammen over styr. Først kler dere unger dere ut som spøkelser, og nå som pingviner.” Hun trakk pusten, og viftet like ivrig med stokken. “Alt var bedre i gamle dager. Overfalle forsvarsløse gamle damer,” rallet hun, og fortsatte å vifte med stokken med en slik kraft at hun slapp taket, og den suste i et butikkvindu på den andre siden av gaten som gikk i tusen knas.
Vennene våre så på hverandre; dette nyttet tydeligvis ikke - hva skulle de gjøre nå? Et stykke lenger bort fikk de øye på noen nissekledde jenter som sang julesanger, og jammen gikk ikke folk forbi og kastet “mynter” i en rød kasse foran dem. Dermed var planen lagt: Med sang skulle mynten erobres.
Nå vet jeg ikke om du hører mye på musikk, og om du tilfeldigvis kan forestille deg det aller, aller verste det er mulig å høre på. Om du ganger dette med ti, kan du kanskje få et inntrykk av kvaliteten på julesangen kvartetten Pingu, Opus, Wheezy og Rollo klarte å skape, for dette var ikke bare ille - deres versjon av “Glade Jul” var noe av det mest ubeskrivelige man hadde hørt siden black metal så dagens lys; folk holdt seg for ørene etter beste evne, flyktet over stokk og stein, og da var heller ikke skiltet “Gi en mynt hvis du liker sangen vår” til stor hjelp.
Rollo sukket. “Nei, dette nytter ikke.” Pingu lyste opp. “Jo, dette nytter. Vi må bare gjøre det på vår måte.” Dermed fortsatte de å synge skjærende falskt, med den lille forskjellen at skiltet “Gi en mynt hvis du liker sangen vår” var endret til “Kast en mynt hvis du ikke liker sangen vår”. Dette gjorde susen, for med ett kom myntene susende; mennesker er veldig rare sånn sett.
En av myntene traff Pingu med full kraft i munnen slik at det et øyeblikk var fare for at Pingu kunne få englevinger og begynne å klimpre på harpe, men han fikk harket den ut - og der var den, den blanke rundingen de kunne kaste for å komme videre, og forsøke å finne Julenissen.
Med mynten som viste vei, fortsatte vennene våre ferden, til de til slutt befant seg på toppen av en bratt bakke ved Akerselva i Oslo.
_ _
Det var blitt juleaften, og uansett hvor mange miljøavgifter folk enn betalte, virket det som om værgudene var i det umulige hjørnet og glemte å se nærmere på kalenderen, for bygatene var grå og triste uten antydning til en hvit Jul. Legger man til at Julenissen hadde blitt pensjonist og ikke var å finne, så det dystert ut for dem som finner glede i julestemning og gaver. Men som kjent handler Julen om så uendelig mye mer enn dette, og da Opus kastet mynten, ante han ikke hva dette skulle føre til.
Mynten landet nemlig ikke i hånden hans - nei, den trillet nedover den bratte bakken, og fortsatte inn i en åpning i veggen nede ved fortauet.
Helt uvitende om hvilken dag det var, satt Mini alene i den kalde kjelleren, og etter så mange år med håp det ikke ble noe av; etter så mange år som hadde gjort den grå pelsen til kosedyret bekmørkt av støv og skitt, begynte alt dette å gnage på hjertet til den vesle optimisten vår, som lurte på om det ikke var like greit å gi opp. Bedre ble det heller ikke da noe hardt traff ham i hodet.
For å finne igjen mynten klatret Opus gjennom åpningen i veggen, og følte seg som en modig astronaut som tok sine første steg på et fremmed himmellegeme. Da han hadde fått føttene på fast grunn i kjelleren, fikk han til sin store forskrekkelse øye på en liten, helsvart skikkelse som stod foran ham, hvilket førte til at Opus skrekkslagen hylte “HJEEEEELP!”. Etter å ha bli løftet opp til tryggheten hos vennene sine, fortsatte Opus å hyle som en stukken gris som var i ferd med å bli til en pakke kjøttkaker, og hele flokken forsvant rundt gatehjørnet mens Opus opphisset viftet med pingvinluffene og fortalte om redselskabinettet han hadde vært i; han var ikke sikker på om dette var et spøkelse, en sulten vampyr, eller noe annet grufullt, men vesenet var definitivt ikke til å spøke med.
Imens stod Mini fortvilet igjen, overmannet av dyp håpløshet; etter så mange års venting hadde noen omsider funnet ham, og alt som skjedde, var at man ropte om hjelp og så på ham som om han var et finsk gjenferd. Tårene begynte å renne nedover kinnene uten at den vesle kaninen kunne gjøre noe for å stoppe dem; alt håp var nok ute nå.
Etter at Opus hadde roet seg litt ned, og vennene våre blitt grundig advart om at de for all del ikke måtte finne på å ta turen til den skumle kjelleren, foreslo Rollo at han kunne rive ned hele bygningen, og for sikkerhetens skyld også bygningen ved siden av. Pingu mente at det å rive et halvt kvartal muligens var en smule drastisk måte å feire Jul på, før Snute la til at kanskje han kunne prøve å løse dette. “Nei, nei,” sa Opus, “du vet ikke hva du går til.” “Jo, det vet jeg,” sa Snute, “Novalie kan alltid stole på meg, og det samme kan dere.”
Snufs, snufs. I kjelleren var det ingen sultne vampyrer som ventet på middagsmat, men derimot hørtes det ut som om noen gråt. “Ikke vær lei deg,” trøstet Snute. “Alle kan være lei seg. Og det har de lov til. Men gode venner vil alltid fortsette å være der, og de er til for å tørke tårene dine.” Mer snufsing. “Hvem er du?” spurte Snute forsiktig. Mini, som ikke hadde brukt stemmen på en evighet, klarte bare å hviske: “Mini”. “Så du er et minispøkelse, som bare spøker litt …?” lurte Snute på. “Jeg er ikke et spøkelse”, hvisket Mini, “jeg er bare meg selv”.
_ _
Sett med øynene til noen som ønsker seg gule gravemaskiner eller dyre gaver, ble ikke Minis julefeiring mye å skryte av. For etter at man hadde vasket kosedyret og den møkkete pelsen ble skinnende ren, etter at man hadde funnet medaljongen med bokstaven B og funnet ut at Mini var Snutes lillebror, og etter at Mini hadde kommet trygt i seng, sang Novalie en vuggesang for ham, noe ingen hadde gjort på mange, mange år. Det var ikke mye, men det var nok til å gjøre den vesle kaninen lykkelig; det var nok til å få det varme hjertet til å stråle av glede; det var nok til å vise at det ikke er de store, men de små tingene som til syvende og sist betyr aller mest, der Mini smilte til Snute, og Snute smilte til Novalie.
Mens stjernene strålte over hodene deres, lik en skimrende glorie av stjernestøv, og minnet verden om at det alltid, alltid finnes håp.
Nei, at livet ikke alltid er like enkelt, er så sin sak, men like fullt burde man aldri gi opp - som sagt vet jeg ikke om dette kan være til hjelp, men kanskje kan dette juleeventyret være en liten oppmuntring på en dag da mange sliter.
Ønsker deg uansett en fin Jul og det beste videre; ta godt vare på deg selv, unik og uerstattelig som du er.