Er jeg smart – eller bare ødelagt?

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg trenger å få noen tanker ut.

Jeg har flere psykologiske utredninger bak meg. Noen av dem sier at jeg har høy intelligens (IQ mellom 133 og 147, én gang til og med over 160 ifølge en rektor), men livet mitt har vært alt annet enn “suksessfullt”.

Jeg har fått mange forskjellige diagnoser siden tenårene: bipolar lidelse, depresjon, angst, psykose, Asperger, ADHD, personlighetsforstyrrelse, og så videre. Jeg har hatt mange ufullførte utdanninger (over 23 kurs og IKT med “permanent ikke fullført”). Jeg har ofte følt meg ekstremt motivert, nesten manisk, men så faller jeg sammen. Jeg har stjålet, brukt rusmidler, kuttet kontakt med folk, og isolert meg. Samtidig har noen lærere og psykologer sagt at jeg har talent og stort potensial – men det føles ikke sånn.

Jeg har bodd mange steder og jobbet mange rare jobber, og nå som jeg nærmer meg midten av 30-årene, vet jeg fortsatt ikke om jeg bare har blitt skadet av alt som har skjedd – eller om jeg fortsatt har en fremtid der jeg kan bruke evnene mine til noe bra.

Noen ganger føles det som om jeg er “too much” for verden – for intens, for følsom, for komplisert. Andre ganger føler jeg meg som en svindel. Jeg prøver å finne en balanse mellom aksept og håp, men det er vanskelig.

Er det noen her som har kjent på det samme? Hvordan skiller man mellom det å være “annerledes” på en god måte – og det å bare være ødelagt?

Takk for at du leste.

– anonym

I Mensa, foreningen for folk med høy intelligens, så finnes det flere som har lignende historier som deg, av folk som er intelligente, men som har falt utenfor og aldri fått brukt seg selv eller potensialet sitt. Så når de sier at du har høy intelligens, så tror jeg at det helt sikkert stemmer. Men det å ha høy intelligens betyr jo ikke at man automatisk fikser alt heller.

Hva tror du selv om alle diagnosene du har fått? Har du lest noe noen steder som har fått deg til å føle at det kan du kjenne deg igjen i?

Som de sier innenfor traumefeltet (iallfall de jeg opplever det går an å høre på, og som prøver å spre hva som faktisk hjelper for folk), så er det håp for alle.

Føler du at du kan skifte veldig i hvordan du er? Ikke nødvendigvis det å ha ulike personligheter, men som du selv skriver, at du kan føle deg veldig motivert, og så falle helt sammen - har du da en opplevelse av at du kan greie masse, og så plutselig ikke greie noen ting? I alle disse diagnosene du har hatt, er det noen som har snakket om dissosiasjon?

For meg selv har ikke diagnoser vært viktige, jeg tror ikke en diagnose kan fange et helt menneske med alle sine opplevelser, og opplevelser av å ha bli misoppfattet og misforstått, men jeg tror på at verktøyene de jobber med å lære både folk som har opplevd traumer og de som har dissosiasjon av ulike nivåer, hjelper for alle folk, på en eller annen måte, at det er ting vi alle egentlig trenger å ha i bunn, og lære.

Har du noen anelse om hvor disse tankene om deg selv kommer fra? F.eks. når du får høre det fra noen at du har høy intelligens, er det noe andre har sagt som får deg til å tvile på det? Eller er det det at du føler at du ikke får til ting, og at du derfor tenker at det ikke kan stemme?

Høy intelligens er ingen superkraft som det blir gjerne sett på som at det er. Det handler “bare” om at man er veldig god på enkelte områder, at man kan se sammenhenger som andre ikke ser, og man har ikke automatisk høy selvtillit eller er trygg på seg selv for det. Man kan heller føle seg veldig usikker, fordi man kan oppleve at man ikke er som andre, eller at folk ikke ser hva man trenger, at de kanskje misoppfatter og tror at fordi man er smart, så vil man kunne greie alt mulig selv, noe som ikke er slik. Man kan trenge hjelp og støtte på en annen måte enn folk med “vanlig” intelligens, for dem skolen og alt er mye mer tilrettelagt for.

Jeg vil anbefale deg å lese noe om evnerike barn, og se om du kjenner deg igjen i det. Og f.eks. ta en test hos Mensa hvis du ønsker? Det viktige er da ikke hva andre tenker og tror, men hva du selv kjenner at stemmer for deg, hva gir mening for deg, og hva kan hjelpe deg videre?

Jeg følte meg selv tidligere for intens, for følsom og for komplisert, men man kan lære seg hvordan man kan ta bedre vare på seg selv og kunne være en støtte for seg selv, og gi seg selv bekreftelse, heller enn å være avhengig av andres oppfatning eller definisjon av seg. For meg har det vært helt avgjørende å lære om mindfulness og medfølelse (i en bok om stabiliseringsprosessen til traumebehandling). Det hjalp meg til å få kontakt med meg selv, og til å greie å finne gode ting for meg selv, se hva som var godt for meg, og å få pauser fra alle tankene. For jeg tror at når man er smart, så kan man også blir litt for avhengig av tankene, at man tenker at man skal kunne finne løsningen på alt ved å tenke seg frem til det, men vi blir alle sprø om vi bare skal være i tankene våre. Vi trenger å bruke sansene og kroppen vår, alle gjør det, uansett hvor smarte man er. Og jeg tror at hvis man tenker raskt, så kan tankene fortere løpe løpsk, og at man da trenger måter å få roet seg selv og tankene ned på, med å få kontakt med her og nå, med det som er rundt en, og ta en bort fra tankene for en liten stund.

Er tror ikke noen er ødelagt. Man kan da ha gjort mye som gjør livet en vanskeligere, og det vanskeligste å håndtere tror jeg er hvis man har blitt avhengig av rusmidler eller slike ting, men jeg tror samtidig at det finnes håp for alle, at egentlig er noen i samfunnet som vet hva som vil kunne hjelpe de som har det vondt og som har ødelagt for seg selv. At det finnes veier for alle ut av det. Det kan da være veldig vanskelig å se det selv. Og da kan det hjelpe å finne de folkene som faktisk har funnet en vei, som har funnet ting som hjelper dem, og lære av dem. Det betyr ikke at det som har hjulpet andre, nødvendigvis hjelper deg, og kanskje er det helt andre ting du kjenner at hjelper deg og er godt for deg. Men det å lytte til deg selv, til følelsene dine og behovene dine, er en viktig start for alle, tror jeg. Tanker er ting som bare durer i veien, vi kan ha så mange ulike tanker i løpet av en dag, og det er vanskelig egentlig å stole på noen av dem, men følelsene de kan man stole på. De forteller en hvordan man har det, iallfall hvis man kommer inn til primærfølelsene, og hva vi trenger. For meg er de kompasset mitt nå å navigere etter.

Jeg tror heller du kan spørre deg selv hvordan du føler deg, hvordan har du det? Hva er godt for deg, hva er ikke godt for deg? Og hvis dette er vanskelige spørsmål for deg, noe det gjerne kan være hvis man ikke er vant til å stille seg selv slike spørsmål, så begynn med å undersøke hva du liker og ikke liker, bruk sansene dine, og se, smak, lytt, kjenn, lukt - hva du liker og ikke liker.

Og kanskje la hodet ditt få noe hjernetrim å holde på med? Noe du kan gjøre bare for moro skyld, uten at du må prestere noe som helst, hvis det føles godt for deg. Bare gi hjernen din litt næring på en måte, la den få lov til å ha noe den kan tygge på, uten stress og forventninger, som bare er godt. Det finnes ganske mye ting som for andre blir sett på som nerdete, men som gir folk med høy intelligens ro for hjernen, fordi den da får jobbet med noe som er godt for den. De sier at hjernetrim hjelper mot stress.

Jeg håper at noe av dette kan være til nytte for deg.

For meg hjelper det også å få bekreftelse på det når jeg er på riktig vei, fordi jeg også har kunne tenke det ene og det andre.

Kan du ikke være ødelagt selv om du er smart?
Jeg ser ikke på høy IQ som en forutsetning for at en skal kunne lære seg selv og kjenne, ei eller at det å ha en høy IQ trenger bety at ens indre gir mening for en, eller at en nødvendigvis skal kunne fikse seg selv.

Jeg personlig tror jeg har en veldig gjennomsnittslig IQ, men at jeg kanskje kan score høyere på EQ.
Jeg har et tett forhold til en person som lever med demens som jeg tilbringer tid med et par ganger i uken. Der kan jeg merke at jeg kan tolke hennes behov og tankemønster ofte mye raskere enn mange andre rundt henne.
Det er en egenskap jeg lenge ikke tenkte over, for for meg var det naturlig å vise omsorg for andres behov.

Med tiden har jeg lært at det slett ikke faller like naturlig for andre som det gjør for meg akkurat denne delen.
Jeg tror også det har vært til stor nytte og hjelp for meg selv og min egen mentale helse, men for meg så har det ikke hatt noe med IQ å gjøre.
Om noe, så er min gjennomsnittslige IQ til hinder mange ganger. Det hindrer meg for eksempel fra å uttrykke mine følelser og tanker på en klar nok måte slik at misforståelser oppstår og jeg sender meg selv inn i en krise. Hyppigere enn jeg liker å innrømme overfor meg selv kanskje.

Kan det være at du knytter for mye av din identitet, og lit, til at du har høy IQ- og at du da overser din innadherende EQ, som kanskje ville kunne være mye mer hjelpsom for deg i de situasjonene du har nevnt?
Jeg vet ikke om det spørsmålet er relevant eller gir mening i det hele for deg, men for meg så er det en forskjell på de to - og den ene fører som oftest ikke med seg den andre mener jeg.

For meg gir dette mening. Det forklarer også hvorfor du beskrives som talentfull og smart, men at du selv ser deg som “too much” i sammenhenger der ditt følelsesregister og din egen persona er i søkelyset.

Foruten at du føler deg som en svindel da, det tenker jeg kanskje kan knyttes nærmere til dim IQ. Imposter syndrom er ikke uhørt det.

Det er slik jeg ser på det, men det er bare min mening og virkelighetsoppfatning.

Jeg håper du finner både aksept og håp i de svarene du finner.

Det kan vel hende at det kan være litt vanskelig for deg fordi du har høy IQ..?
For om de fleste andre har lavere IQ så vil det kanskje bli litt vanskelig for deg sosialt sett? Og alle trenger relasjoner, og helst en heiagjeng.

Hvordan det vil gå for deg og IQ trenger ikke å henge sammen.
Jeg har hørt at tålmodighet er det viktigste for fremgang. Ikke IQ.

Har du prøvd å oppsøke eller jobbe i miljøer med andre med høy IQ eller å være i fellesskap der du kan gjøre noe du er veldig flink til sammen med andre?

Jeg tenker det kunne ha vært lurt å se om du finner noen som er gode på det området utfordringene dine ligger til å veilede deg så du får det bedre. Jeg tror de er litt lengre fremme på sånt i Danmark, men er ikke sikker.
Utfordringen for folk med mye kompetanse eller høy IQ er denne “Alle skal med - tankegangen”, der faktisk de mest ressurssterke kanskje ikke får dekket sine behov..

Håper du finner ut av det!

Jeg har aldri fått høre fra lærere etc at jeg er smart, men fikk en gang høre fra en venn «…og når du er så smart i tillegg så er det ikke rart at det blir kaos» eller noe i den duren. (Da var det i utgangspunktet snakk om psykiske utfordringer m/ traumer, personlighetsforstyrrelse, angst osv).

Jeg vet ikke om det sa deg noe.

Jeg tror kanskje at den vennen din kan ha rett, at når man er smart og tenker raskt, så kan man tenke for raskt, men samtidig at man kan bruke det til sin fordel, hvis man greier å få hjelp til å finne en god retning for en selv. At man da kan bruke det til å sette seg inn i ting og lære seg nye ting som vil kunne hjelpe en. Jeg fikk selv høre at jeg tenkte for mye, men jeg tror ikke at det var det egentlig problemet, og at man heller kan finne ut av ting med refleksjon. Men at når man er overveldet og “ute”, så kan tanke spinne ut av kontroll, og ikke hjelpe en. Man trenger å ha kontakt med her og nå, med seg selv og omgivelsene rundt seg, og hvis man bare er i tankene, så mister man den kontakten. Det kan føles lettest ut å tenke og prøve å finne ut av ting på den måten, men med f.eks. traumer, så er det helt avgjørende det med å få kontakt med her og nå, og kjenne hva som man liker og ikke liker - og sanse verden rundt seg, for å merke at det finnes andre ting enn bildene i hodet av det som har skjedd. At her og nå er det trygt, og at det kan være gode ting nå.

Jeg vet ikke hvor mye å si det har om man er smart eller ikke, for uansett er det ting man trenger eller har trengt å lære om hvordan man skal forholde seg til ting som har skjedd, eller hvordan man skal komme seg videre. Så det er egentlig hva slags verktøy man har for det, og støtten man har rundt seg, som er viktig - hva andre lærer og viser en som kan være til hjelp for en. Men jeg hørte da en psykolog si (på Lev vel-podkasten) at hvis man forsøker å finne svaret i tankene på hvordan man har det, og ikke kjenner etter i følelsene for å finne svaret der, så går man seg gjerne vill. Og jeg tenker at hvis man er vant til og god på å finne løsninger med tankene, så vil man jo kanskje gjerne gjøre det, men at løsningen ikke ligger der, slik at man da heller ikke vil finne noen løsning, og bare ende opp i en endeløs leting. Men samtidig kan refleksjon være et veldig nyttig verktøy, sammen med det å kjenne etter og merke hva som foregår i kroppen, hvis man har kunnskapen til å kunne greie å forstå og tolke det som skjer på en god måte (f.eks. ved å ha fått kunnskap om traumer, noe jeg tror vil hjelpe alle som opplever traumer, og at man trenger det for å kunne forstå hva som foregår i kroppen ens da).

Jeg vet ikke om dette var det du lurte på, men det var mine tanker om det du skrev. Min erfaring er også at hvis man tenker mye, hvis det skjer mye i hodet, så trenger man også å få det ut. For meg er det å skrive viktig der. Og ved å få ut gamle tanker, får jeg plass til nye tanker, så det føles ut som et opprydningsarbeid jeg hele tiden må holde på med, for at det ikke skal bli for fullt i hodet av alt mulig. Jeg tenker at det ikke er noe galt i det, men bare noe jeg må passe på å gjøre, for at jeg skal ha det bra, slik det kan være andre ting andre folk trenger å passe på. Uansett, for alle er det vel tungt og vondt og gå rundt alene med alle mulige tanker, og ikke kunne dele dem med noen, eller ikke ha muligheten til å slippe dem ut. Men det å sanse ting rundt seg, være til stede her og nå, gir også ro i hodet, og er viktig for alle også. Og noen er vel flinkere til det enn andre, og kan ha en stor fordel der. Traumer gjør også gjerne til at man mister kontakten med her og nå, og med seg selv, f.eks. ved at man stadig igjen ser for seg det som har skjedd, eller man fortsatt er sånn på vakt for at det ikke skal skje igjen.

Fekk høyre at eg er i grenseland til Asperger, og at det ikkje var naudsynt med diagnoser så lenge eg har eit forhold til slikt som eg kan leve bra med. Har vore skuleflink med sprik. Og så er eg typen til å arbeide seint i ulike høve. Har fått merkelappen «lat».

Det at eg fall utanfor gjorde at eg kjende meg i bakleksa, og eg prøvde med kurs og utdanningar. Gjorde den feilen at eg hadde hastverk og prøvde å «ta att det tapte». Liknar på det du fortel om å gå i gang med stort pågangsmot, for deretter å falle saman. Desperasjon og låg sjølvkjensle gjorde at eg gapte over mykje. Sjølvkjensla er ganske skjør. Eg ser folk lever innbilt opp til eit bilde av seg sjølve som stemmer med dei rådande ideala i samfunnet.

Det er lett å miste sjølvkjensla, både på det mentale og det fysiske plan. At det går opp og ned kan ha med dette å gjere. Å vere intelligent gjer ein også sårbar, og ein har sine svake sider. Matematikk skulle vere min styrke, men mange har ei oppfatning av at i matematikk handlar det om å vere iskald og utan kjensler. Dette vart ei plage for meg. Andre sine forventningar bør ein passe seg for.
Og solskinshistoriene om desse folka som fiksar alt. Dei er einspora og overflatiske på sin måte.

For meg gjekk toget. Eg kom inn i eit lågløna yrke. Langt om lenge kom eg til at eg har det godt der også. At eg er sprek i mi alder takkar eg latskapen for.

Eit blikk på dei omkring meg som ikkje har klart å tilpasse seg omgjevnadane, og som på sett og vis kan stemplast som avvikarar, syner at intelligens ikkje er til hinder for å falle utanfor.
Dei kan vere skuleflinke, flinke i sjakk, eller glødande opptekne av eit eller anna fag eller emne. Eller kanskje ikkje.
Noko som går att er skada sjølvkjensle. Eller ei kjensle av å stå aleine. Og syner det utanpå får ein berre innrette seg. Mange jobbar er kun for dei pene. Teoretiske jobbar er også kroppsarbeid. Nokre av oss klarer ikkje den lynraske skriblinga på papir eller tastatur.