I Mensa, foreningen for folk med høy intelligens, så finnes det flere som har lignende historier som deg, av folk som er intelligente, men som har falt utenfor og aldri fått brukt seg selv eller potensialet sitt. Så når de sier at du har høy intelligens, så tror jeg at det helt sikkert stemmer. Men det å ha høy intelligens betyr jo ikke at man automatisk fikser alt heller.
Hva tror du selv om alle diagnosene du har fått? Har du lest noe noen steder som har fått deg til å føle at det kan du kjenne deg igjen i?
Som de sier innenfor traumefeltet (iallfall de jeg opplever det går an å høre på, og som prøver å spre hva som faktisk hjelper for folk), så er det håp for alle.
Føler du at du kan skifte veldig i hvordan du er? Ikke nødvendigvis det å ha ulike personligheter, men som du selv skriver, at du kan føle deg veldig motivert, og så falle helt sammen - har du da en opplevelse av at du kan greie masse, og så plutselig ikke greie noen ting? I alle disse diagnosene du har hatt, er det noen som har snakket om dissosiasjon?
For meg selv har ikke diagnoser vært viktige, jeg tror ikke en diagnose kan fange et helt menneske med alle sine opplevelser, og opplevelser av å ha bli misoppfattet og misforstått, men jeg tror på at verktøyene de jobber med å lære både folk som har opplevd traumer og de som har dissosiasjon av ulike nivåer, hjelper for alle folk, på en eller annen måte, at det er ting vi alle egentlig trenger å ha i bunn, og lære.
Har du noen anelse om hvor disse tankene om deg selv kommer fra? F.eks. når du får høre det fra noen at du har høy intelligens, er det noe andre har sagt som får deg til å tvile på det? Eller er det det at du føler at du ikke får til ting, og at du derfor tenker at det ikke kan stemme?
Høy intelligens er ingen superkraft som det blir gjerne sett på som at det er. Det handler “bare” om at man er veldig god på enkelte områder, at man kan se sammenhenger som andre ikke ser, og man har ikke automatisk høy selvtillit eller er trygg på seg selv for det. Man kan heller føle seg veldig usikker, fordi man kan oppleve at man ikke er som andre, eller at folk ikke ser hva man trenger, at de kanskje misoppfatter og tror at fordi man er smart, så vil man kunne greie alt mulig selv, noe som ikke er slik. Man kan trenge hjelp og støtte på en annen måte enn folk med “vanlig” intelligens, for dem skolen og alt er mye mer tilrettelagt for.
Jeg vil anbefale deg å lese noe om evnerike barn, og se om du kjenner deg igjen i det. Og f.eks. ta en test hos Mensa hvis du ønsker? Det viktige er da ikke hva andre tenker og tror, men hva du selv kjenner at stemmer for deg, hva gir mening for deg, og hva kan hjelpe deg videre?
Jeg følte meg selv tidligere for intens, for følsom og for komplisert, men man kan lære seg hvordan man kan ta bedre vare på seg selv og kunne være en støtte for seg selv, og gi seg selv bekreftelse, heller enn å være avhengig av andres oppfatning eller definisjon av seg. For meg har det vært helt avgjørende å lære om mindfulness og medfølelse (i en bok om stabiliseringsprosessen til traumebehandling). Det hjalp meg til å få kontakt med meg selv, og til å greie å finne gode ting for meg selv, se hva som var godt for meg, og å få pauser fra alle tankene. For jeg tror at når man er smart, så kan man også blir litt for avhengig av tankene, at man tenker at man skal kunne finne løsningen på alt ved å tenke seg frem til det, men vi blir alle sprø om vi bare skal være i tankene våre. Vi trenger å bruke sansene og kroppen vår, alle gjør det, uansett hvor smarte man er. Og jeg tror at hvis man tenker raskt, så kan tankene fortere løpe løpsk, og at man da trenger måter å få roet seg selv og tankene ned på, med å få kontakt med her og nå, med det som er rundt en, og ta en bort fra tankene for en liten stund.
Er tror ikke noen er ødelagt. Man kan da ha gjort mye som gjør livet en vanskeligere, og det vanskeligste å håndtere tror jeg er hvis man har blitt avhengig av rusmidler eller slike ting, men jeg tror samtidig at det finnes håp for alle, at egentlig er noen i samfunnet som vet hva som vil kunne hjelpe de som har det vondt og som har ødelagt for seg selv. At det finnes veier for alle ut av det. Det kan da være veldig vanskelig å se det selv. Og da kan det hjelpe å finne de folkene som faktisk har funnet en vei, som har funnet ting som hjelper dem, og lære av dem. Det betyr ikke at det som har hjulpet andre, nødvendigvis hjelper deg, og kanskje er det helt andre ting du kjenner at hjelper deg og er godt for deg. Men det å lytte til deg selv, til følelsene dine og behovene dine, er en viktig start for alle, tror jeg. Tanker er ting som bare durer i veien, vi kan ha så mange ulike tanker i løpet av en dag, og det er vanskelig egentlig å stole på noen av dem, men følelsene de kan man stole på. De forteller en hvordan man har det, iallfall hvis man kommer inn til primærfølelsene, og hva vi trenger. For meg er de kompasset mitt nå å navigere etter.
Jeg tror heller du kan spørre deg selv hvordan du føler deg, hvordan har du det? Hva er godt for deg, hva er ikke godt for deg? Og hvis dette er vanskelige spørsmål for deg, noe det gjerne kan være hvis man ikke er vant til å stille seg selv slike spørsmål, så begynn med å undersøke hva du liker og ikke liker, bruk sansene dine, og se, smak, lytt, kjenn, lukt - hva du liker og ikke liker.
Og kanskje la hodet ditt få noe hjernetrim å holde på med? Noe du kan gjøre bare for moro skyld, uten at du må prestere noe som helst, hvis det føles godt for deg. Bare gi hjernen din litt næring på en måte, la den få lov til å ha noe den kan tygge på, uten stress og forventninger, som bare er godt. Det finnes ganske mye ting som for andre blir sett på som nerdete, men som gir folk med høy intelligens ro for hjernen, fordi den da får jobbet med noe som er godt for den. De sier at hjernetrim hjelper mot stress.
Jeg håper at noe av dette kan være til nytte for deg.
For meg hjelper det også å få bekreftelse på det når jeg er på riktig vei, fordi jeg også har kunne tenke det ene og det andre.