Jeg har en frustrerende følelse. Den gjør meg lei meg men jeg føler meg også som et “dårlig” menneske nesten for å tenke sånn..
Bakgrunns info:
Da jeg var 5 ble jeg utsatt for overgrep.
For 2 år siden “vant” jeg rettsaken og fikk ca 200k i oppreisning.
Jeg kjøpte meg en telefon da min gamle døde, elles har jeg fylt på bsu og resten ligger på sparing.
Jeg måtte droppe ut av studie ifjor pga min mentale helse. Og får no Arbeidsavklaringspenger. Men i månedene mens jeg ventet på svar fra nav gikk pengene til husleie og mat og andre regninger.
Nå:
No er jeg i situasjonen der jeg ikke får nok utbetalt til å dekke husleie og regninger så jeg har måtte flytte hjem i en periode, men jeg får heller ikke hjelp av nav sålenge jeg har penger på konto.
Og jeg skjønner og vet at folk har det værre (farlig å tenke sånn vet, men gjør det fordi) så føler ikke jeg har rett på å synes det er sjipt å måtte bruke pengene som eneste grunnen jeg har var fordi en fant ut at “vi skulle ha det gøy” sammen da jeg var 5 må brukes på husleie og mat.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt de pengene til sparing til egenandel, men no vet jeg ikke lengre.
Dette er veldig sårt og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til situasjonen.
Tips?