Det vet du ikke, du kan ikke vite at noe vil for alltid være sånn. Det er det ingen som kan vite.
Det man føler man må gjøre og det man faktisk må gjøre er ikke nødvendigvis det samme.
@Frikar Sant. Det var en dårlig formulering. Jeg tror ikke de tingene som må til for å bli i emosjonell balanse forsvinner. Ikke for en del av oss i det minste. Der tror jeg at jeg fikk satt riktige ord på det.
Så langt jeg vet utifra alt jeg har prøvd så vet jeg. Det er det som er poenget. Jeg ser ikke, etter all denne tiden og all jobb, hvordan det skulle skje at livet noen gang skal bli tilfredsstillende. Jeg håper selvsagt at jeg tar feil, og skjønner at jeg vitenskapelig sett ikke kan vite hva som skjer i fremtiden. Men jeg ser ikke at det kan bli annerledes, og det er det jeg psykisk sett må forholde meg til her og nå.
Hvorfor spurte du egentlig?
Godt spørsmål
Kan relatere. Jeg kan ikke sette meg inn i hva du føler. Men jeg tror min erfaring kan bety noe. Jeg Vil våge å si å være direkte, men tilpasse meg utifra foreldres behov,kan være en løsning
Hei. Litt vanskelig å forstå, men din erfaring betyr noe, så del gjerne
Det er alltid vits i å prøve, må ikke gi opp. Det blir vedre det er min erfaring.
@jae-ols Det var egentlig svaret jeg forventet når jeg laget tråden. Det er sånn jeg alltid har følt det før, at om jeg ikke prøver så faller selv siste rest av håp. Men jeg begynner å erfare noe annet. For det å prøve hardt når du uansett ikke ser virkelig forløsning er veldig slitsomt.
Jeg har hatt motgang nesten hele livet men står fortsatt på jorda. Må bare takle det, selv om det er tøft på sitt verste. Har vært så langt nede som det er mulig å komme. Stå på så greier du dette. 👍🙂
Håper det blir bedre tider for deg
Det ser ikke slik ut, men det er ikke mange år igjen nå. Da har jeg vært gjennom et liv uten omsorg og fysisk berøring som andre har. Jeg hadde en jævlig barndom, omsorgssvikt på sitt verste. Det var et helvete, trodde det skulle bli bedre når jeg ble voksen, men det ble det ikke. Jeg føler meg sviktet.
Du er sviktet, av omsorgspersonene dine i barndommen. Det eneste du vel kan gjøre med det er i hovedsak 2 ting,
-
Typ terapi hvor du tenker deg tilbake og viser lille deg den omsorgen du skulle hatt.
-
Ikke svikte deg selv heretter. Men du sier at det er for sent, så da er det vel det.
Jeg tror aldri det blir for sent å slutte med å svikte seg selv og ønske seg gode ting, og gjøre gode ting for en selv.
Man tenker gjerne at det er en sammenheng imellom det hva man fikk før og hva man har lov til å gi seg selv nå eller hva man kan ha nå, men det er egentlig ikke det.
Alt godt man kan være for seg selv, alle småe ting, kan ha veldig stor betydning.
Vær iallfall den personen i livet ditt som vil og gjør deg selv godt.
Hva kan jeg gjøre for å få det bedre? Jeg bare eksisterer , alt er tomt. Det som holder meg på denne jord er mine to voksne barn. Uten de har det vært slutt. Men dessverre bor de i andre byer, så får ikke sett de så ofte. Jeg bruker Sobril for å komme meg ovenpå, og jeg trener hver dag. Men jeg sliter forferdelig. Å akseptere at det ikke har blitt noe sex på 40 år, er tungt å svelge.
Jeg skrev bare hva jeg tenker og tror. Det er veldig leit å høre hvordan du har hatt det og hvordan du har det. Og jeg kan ikke si hva du skal gjøre, og alt som har vært vondt før, kan jo ikke tas bort. Men jeg tenker at man daglig tar mange små valg, og at man kan ta valg som er for en selv, og ikke for noen andre. Som sagt, så er det det jeg tenker, og det er min erfaring. Det kan da være veldig vanskelig å begynne å ta valg for en selv, fordi man kan være så vant til å gjøre ting for andre eller la andre få bestemme, men jeg tror at man alltids kan begynne med det. For det handler om her og nå, valg og ting man gjør her og nå, som kan være småe ting
Hva mener du jeg skal gjøre? Jeg er 70 år. Det er vel begrenset med muligheter. Det blir mye Sobril…