Er livet en evig øvelse i å akseptere at ting ikke blir som du vil? Jeg mener først og fremst langt ifra som du vil, siden jeg ser for meg at mange vil svare, "nei, man får det OFTE ikke AKKURAT som man vil.
Man kan få hjelp med dette.
Jeg tror på nytten av å lære seg å akseptere ting som er langt fra det man ønsker også, jeg hadde selv ikke hatt mye til liv hvis jeg tenkte på alt jeg skulle så veldig gjerne ønske at var annerledes. Men man kan også se at man kan få andre ting.
Det betyr ikke det samme som at man ikke kan være lei seg eller få lov til å rase over hvordan ting ble, og at ting ikke ble slik man ønsket, men hvis dette tar over hele livet ens, eller ødelegger for at man får oppleve andre gode ting, så trenger man hjelp.
Kanskje du trenger å få hjelp med å finne ut hvorfor det er så vanskelig for deg å akseptere dette?
Hvis du tenker på psykolog er jeg nok ferdig med akkurat den biten.
Du svarer « ja» på det jeg spør om, høres det ut som. At livet forutsetter aksept for at ting blir langt fra sånn man vil. Det høres egentlig åpenbart ut. Jeg fikk aldri anledning til å tenke på aksept som en nødvendig filosofi tidligere i livet. Å ikke akseptere situasjonen som den var, for å skape endring var helt nødvendig. Derfor sitter det vel langt inne å omfavne aksept.
En annen ting som egentlig gjør aksept mye vanskeligere, er at det er mye som ligger i gråsonen. Ting du får til, eller ting du kan muligens få til, men det koster egentlig for mye. Samtidig betyr disse tingene mye. Der synes jeg det er veldig vanskelig å bestemme seg for å akseptere det ene eller andre.
Du bestemmer vel egentlig selv hva du vil akseptere eller ikke, særlig av ting i gråsonen - dvs. at hvis du føler at det er ting du absolutt ikke vil eller greier å akseptere, så har du lov til det.
Jeg tror at man kan leve uten å akseptere ting også, at man kan kjempe og jobbe for ting, eller bare rase over hvordan det har vært. Det er ingen fasit der, leve kan man fortsatt gjøre, selv om det kan være mye hardere. Det finnes da mange som finner mening i livet med å ikke akseptere ting (tror jeg), og heller jobbe for ting, eller som raser mot verden resten av livet.
Jeg har vel absolutt ting selv jeg ikke greier å akseptere nå eller som jeg ikke får fred med, men også ting som gjør at jeg vil jobbe for at ting kanskje kan bli litt bedre for noen andre. Men jeg har fått hjelp og en helt annen ro enn jeg hadde før, og det er godt, at det ikke lenger sluker alt på en måte.
Det vonde vil jo aldri egentlig bli borte. Man kan ikke ta bort det som har vært, eller gjøre det om ting noe godt eller noe som ikke betyr noe. Men det trenger ikke nødvendigvis å ta alt fokuset.
En må vel bare finne en måte å leve på oppi alt det. Jeg skulle godt ønske jeg kunne ha forandret på hele livet mitt, men jeg prøver å ikke tenke for mye på det, og prøver å ta et steg av gangen, og en dag av gangen, og gjøre akkurat det jeg greier å gjøre her og nå. Det er ikke så mye annet jeg kan gjøre.
Det er sant det. Derfor tror jeg ikke så mye at det er et valg, det med å akseptere ting, for det er mer stressende å være i et ikke-aksepterende modus. Jeg merker at jeg jobber for å komme dit hen at jeg aksepterer alt.
Det virket på språket ditt som at du tenker mye på å akseptere ting i fortiden. Jeg er ikke så fokusert på fortiden selv, men det er klart at mye av det som skjedde i fortiden er årsaken til det som skjer idag. Foreksempel den enkle sannheten at tiden går og mulighetene ikke er de samme lenger. Likevel greier jeg ikke å direkte angre på fortiden. Jeg bare lurer på hva man gjør herifra. Og så er det noen spørsmål som forfølger deg helt uavhengig tiden også såklart, sånt som døden.
Det at det vel virker som jeg tenker mye på å akseptere ting i fortiden, så handler det vel om hvordan jeg har jobbet med det. At jeg har trengt å få fred med ting i fortiden, før vi kunne jobbe med ting her og nå. Og jeg merker godt at jeg ikke kan ta tak i alt på en gang, så da prøver jeg å ikke tenke på de tingene her og nå som plager meg. Det er ting jeg ikke kan gjøre noe med, men jeg får hjelp med de tingene jeg faktisk kan gjøre noe med.
Jeg kan bli veldig stressa eller få veldig vondt fordi det er slik, de tingene, men jeg har lært meg en annen måte å håndtere det på, slik at jeg slipper å bli fanget av det slik jeg gjorde før, at jeg kan skifte fokus. Og det bare hjelper meg ikke å drive og gjenta til meg selv alt som ikke er jeg slik jeg skulle ønske. Men noen dager er det verre enn andre. Så for meg så handler kanskje ting her og nå, heller om at jeg har lært meg hvordan jeg skal unngå at det tar like stor plass som før, hvordan jeg kan få gode ting også, og så steg for steg se hva jeg kan forandre på. Jeg vet ikke om jeg aksepterer de tingene jeg ikke liker at er slik, det er mer sånn enten å unngå å tenke på det, eller at jeg anerkjenner hvordan jeg føler i forhold til det. Det hjelper meg veldig å få den anerkjennelsen av andre også på at det er vonde ting.
Begrepet “aksept” er visst litt vanskelig å få tak på for meg. Det høres for meg ut som at du har på en måte akseptert ting, når du greier å legge dem bevisst vekk ved å tenke på annet. Selv om det ikke går hver dag. Ikke for å tvile på din opplevelse, men det ligner på det jeg vil kalle “aksept”, sett utenifra. Jeg har enda ikke hatt en dag hvor jeg greier å legge vekk visse ting bevisst. Men jeg har mestret dette med å ikke prøve å forstå ting ganske bra. Jeg klarer å finne “zen” mer og mer, ved å ikke prøve for hardt på noe.
Dette er noe jeg har øvd på over mange år, men at jeg egentlig først nå når jeg har begynt å lytte skikkelig til meg selv og hva som er godt for meg, at det fungerer slik det gjør nå, tror jeg. Det er da vanskelig å si hva som vil hjelpe den ene eller den andre, men jeg opplever nå at selv om det er vanskelig å gjøre noe med de “store” tinga, så har man i løpet av en dag mange små øyeblikk og muligheter til å velge noe som er godt for en. Jeg vet ikke om jeg greier å forklare det, men vi tar jo i løpet av en dag, mange ulike valg. Og at jeg nå selv, mer og mer greier å ta valg som er gode for meg selv, da.
Jeg tenker på aksept som å godta hvordan ting er, og ikke skulle gjøre noe med det, og at folk gjerne kanskje vil at man skal akseptere ting og ikke prøve å forandre på noe. Og jeg føler ikke at jeg faller innenfor det, for jeg prøver å gjøre noe med de tingene som ikke er gode for meg, og jeg jobber også imot det ønsket andre kan ha om at jeg bare skal godta hvordan ting er (folk kan også si det til meg, at de ønsker det, eller spørre hvorfor jeg ikke bare kan gjøre det).
Men jeg har lært meg til at jeg ikke kan kjempe for eller mot alt, eller at jeg også trenger pauser - at gode pauser er det som gir meg nok energi til å kjempe og jobbe for at ting skal bli bedre for meg selv. Og god støtte fra andre. Jeg greier vel også nå å skille mer og mer imellom hva som er viktig for meg å bruke tid og krefter på, og hva jeg rett og slett ikke lenger ønsker eller trenger å bruke tid og krefter på.
Jeg forstår. Du klarer å zoome ut fra det som ikke nødvendigvis er akseptabelt for deg, samtidig som du jobber for endring. Du er også bevisst på hva som er viktig for deg. Det høres ut som at vi er på et lignende sted i prosessen.
Siste setningen hadde hørtes bedre ut i «jeg» form. Det er du kanskje egentlig enig i, siden du sier «jeg opplever»? Det er ingen selvfølge å være istand til å ha det bra iløpet av en dag. Det er alltid mulig å ta best mulig valg for seg selv, men muligheten for å ha det bra kan forsvinne. Muligheten til å ha det bra igjen var et langt skritt å ta for meg.
Å velge noe som er godt for en, betyr ikke nødvendigvis å ha det bra. Men man kan f.eks. velge om man skal spise noe eller la være å spise noe i det hele tatt (noe som heller ikke er så enkelt valg for mange), og at det er bedre for en om man spiser, men at man ikke nødvendigvis har det godt eller bra for det. Gir det mening?
Man kan velge ting som vil gjøre en mer vondt, eller man velge andre ting som iallfall ikke skader en mer. Man kan ha det helt forferdelig fortsatt for det.
Når jeg skriver at man har valg, så vet jeg at det ikke oppleves slik for mange, og at det også kan være veldig vanskelig alle disse tingene. Og jeg har selv måtte jobbe mye for å greie å gjøre ting som var gode for meg, heller enn dem jeg tenkte at jeg “måtte”.
Jeg tror også at det har tatt lang tid før jeg merket at det faktisk er en forskjell, at det kan være en forskjell. Og at f.eks. det å ikke ødelegge ting enda mer for meg når jeg har det veldig vondt eller blir skikkelig stressa, er et stort steg, men også det viktigste for meg nå når jeg har det vondt.
Forsåvidt. Jeg tror at det må en god blanding til, og at der blir mer sant jo kjipere man har det. En blanding av å gjøre disse gode tingene og det å gjøre ting som tilogmed kan gjøre deg vondere i øyeblikket, fordi det må til for å få det bedre. På det verste kan man være så nummen og lite mottakelig for glede at det gir nesten mer mening å plage seg selv for å få det bedre. Kanskje selvplagere har den samme fornemmelsen, men de stopper opp i stadiet hvor de bare plager seg selv, fordi de finner ingen retning å gå i.
Hvis full aksept av ting var noe man hadde innenfor rekkevidde, så ville vel det bety at man bare kunne fokusere på disse tingene som er gode for en i løpet av en dag.
Jeg tror at det mer, iallfall for meg, handler om å ha funnet ting som har gjort at gode ting kan komme inn, heller enn aksept, når man snakker om ting her og nå. Men også det at jeg lar meg være nå skade meg selv når jeg har det vondt, som bare skapte mer problemer for meg selv, og gjorde ting enda verre. De gangene når det ikke føles ut som gode ting ikke når inn nå, så tror jeg har jeg bruker det jeg har lært om hva som bare gjør vondt verre for meg i de situasjonene, slik at selv om jeg ikke kanskje greier å gjøre meg godt eller jeg får meg til å føle meg godt der og da, så trenger jeg iallfall ikke å gjøre ting verre for meg. For meg handler det mye om å håndtere situasjoner på en ny måte enn jeg har gjort før.
Jeg ser den, å ikke gjøre ting verre for seg. Jeg har lurt noen ganger på hvorfor jeg ikke bare har blitt helt koko og la det bare rase utfor. Eller begynt med stoff. Jeg har vært mer redd for å gjøre det enda verre med et håp om at det fantes noen løsninger et sted.
Det kan du være glad for at du har greid å unngå :) Selv om det kanskje virker som det ikke har noe å si der og da, om man gjør en selv bare mer vondt, fordi det jo allerede gjør så vondt, så kan det gjøre ting enda vanskeligere for en.
Det er fint å høre at du har hatt et håp om at det finnes noen løsning et sted, og at du derfor ikke ville gjøre det enda verre.
Hvorfor er du så opptatt av det med aksept? For meg virker det som en utopi, å få full aksept for sin egen situasjon. Hvem har vel det? Og jeg kjenner selv at jeg ikke ønsker å ha noe krav eller forventning om at jeg selv skal oppnå det.
Godt spørsmål. Fordi når jeg vet at jeg må gjøre noe med noe, så går jeg inn for det med hud og hår. Hvis jeg ikke gjorde det så var det ikke viktig nok til å bekymre seg for til å begynne med. Hvis jeg bare aksepterte ting som dem var så kunne jeg legge våpnene ned og hvile. Men det er bare halvparten av grunnen, kan man si, for du har jo også ting som man ikke kan gjøre noe som helst med, som gnager på sjelen.
Sånn jeg tenker på aksept, er det egentlig den motsatte måten å fikse et problem på, i forhold til hva vi vanligvis gjør.
Jeg skjønner godt det ønsket ditt om aksept, for å få fred og en pause. Men jeg tror at jeg fikk lære at det finnes andre måter også å få litt fred og en pause på. Jeg også greide liksom ikke å legge noe fra meg før, før jeg hadde gjort det ferdig, men med slike ting, iallfall de tingene jeg jobber med, så er det så krevende og en så stor jobb, at det ikke går å holde på helt til man er ferdig. Jeg holdt på å brenne meg selv helt ut på det.
Jeg ble i dag igjen minnet på begrepet “glimmer”, små øyeblikk når man har litt fred og litt ro. Og at de betyr så mye. Hvor man i akkurat det lille øyeblikket kan se på eller kjenne på noe annet, noe her og nå. Selv om det ikke fikser noe av det store problemet, så får man en pause, og det er så godt for nervesystemet vårt.
Jeg tror at jeg heller enn å ha sånn aksept som jeg opplever at du ønsker deg, har aksept for hvordan det er her og nå i øyeblikket. Eller det er det det du ønsker deg? At det ikke er slik at jeg aksepterer alt for alltid, men at jeg her og nå kan akseptere at jeg føler det slik jeg gjør nå, også hvis jeg føler meg dritt, og akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med det akkurat nå. Samtidig som jeg ser hva jeg faktisk kan gjøre, nå akkurat i det øyeblikket. Jeg får da nå også hjelp med de store spørsmålene og problemene, og greier å på en måte å la dem ligge (stort sett), til vi skal jobbe med dem. Det vil ikke si at jeg ikke jobber med ting hele tida, men jeg har vel nå lært at det ikke hjelper om jeg brenner meg ut, så jeg trenger å få pauser fra det på ulike måter. Og jeg minner meg stadig på at jeg ikke kan ta tak i det eller det problemet akkurat nå, at det er viktigere ting for meg nå, å sørge for at jeg har det greit her og nå.
Å ha folk nå som tåler hvordan jeg har det og som tåler følelsene mine, pluss som kan hjelpe og støtte meg, betyr utrolig mye for meg. Det gjør at jeg ikke lenger må passe på alt selv og gjøre hele jobben alene. Iallfall en av dem hjelper meg også med å kjenne på hvordan det her og nå, i forhold til hva vi kan jobbe med her og nå. Det at den behandleren er så opptatt av det, og prøve å finne ut hva jeg trenger her og nå, istedenfor å følge en plan for at vi må gå igjennom eller gjøre det og det nå for å komme videre, hjelper meg til å lære meg til å se hvordan jeg har det her og nå, og hva jeg trenger her og nå, istedenfor det å tenke at jeg må jobbe med det ene eller det andre. Jeg tror det betyr veldig mye for meg når de lar meg få si hva jeg trenger her og nå, heller at vi skal følge en plan eller en mal for hvordan behandlingen skal være.
Du kommer med et veldig godt poeng her. Det å akseptere det som er her og nå, og alt man kjenner på. Det vil jo også si de tingene man ikke klarer å akseptere. Det er sånt som kan være litt vrient for hjernen med selvhjelps-psykologi. Jeg synes selv at jeg har funnet ut av noe sånt, men gjennom en indirekte måte, ved å følge logikken i hva det kan si å akseptere noe. Uten å helt forstå det. Når jeg før prøvde å tenke at jeg bare direkte skulle akseptere ting, så var det helt meningsløst. Det ble som å skru av og på følelser etter egen vilje. Og ja, jeg vet det er en del som mener at det er mulig, men det har jeg aldri erfart. Det å følge logikken i et selvhjelps-konsept og å begynne leve det er veien å gå.
Man kan brenne ut nervesystemet på å prøve å akseptere også, det er nok helt sant. Da kan man snakke om å jobbe mot seg selv.
Ja, dette er jeg helt enig i.
Å akseptere tingene man ikke kan akseptere, den formuleringen likte jeg godt :) For det er vel akkurat slik det er.
Jeg tror også at det er veldig sånn vanskelig å skulle greie å skjønne det med hodet, særlig hvis alle erfaringer man har tilsier noe annet enn det man prøver å få hodet til å forstå. Særlig hvis man er vant til å måtte være på vakt og alltid være klar til kamp, da kan hodet protestere på at man skal slappe av eller slippe litt opp i det.
Man trenger på en måte, tror jeg, å la hele systemet få merke at det går an å få litt sånn ro. At det ikke er nok at hjernen skal si at det er trygt, men man trenger også at kroppen kjenner det og at den kan få slappe litt av. For meg er det helt vesentlig å jobbe både med å roe hodet og kroppen samtidig, for det hjelper ikke å prøve å fortelle hjernen f.eks. at den kan slappe av, hvis kroppen er i helspenn og klar for å måtte reagere raskt.
Når systemet får lov til å roe seg ned, så vil man naturlig også gjøre mer og mer de tingene som føles godt for en - når man ikke er på vakt eller klar for å kjempe hele tiden, pluss at jeg har iallfall erfart, at man kan komme i en sånn god sirkel på en måte, fordi man merker at noe er godt, så kan man ville gjøre mer godt for en selv. Jeg bruker mindre og mindre tid på å tenke over hva jeg burde eller skulle gjøre, og mer og mer prøver å gjøre det som føles godt eller det som jeg ønsker å gjøre nå. Man vet jo aldri uansett hva som vil skje, å det å bare gjøre ting, prøve og feile, ta sjansen, følge impulsene sine - det føles så mye bedre enn å drive og vurdere frem og tilbake om jeg skal gjøre noe eller ikke. Jeg har iallfall kastet bort mye tid og energi på det før. Det betyr ikke at jeg ikke har ting som hindrer eller blokkerer for andre ting, men det er de tingene jeg må jobbe med og som jeg får hjelp med.
Du sier noe der. Jeg pleide lenge å tenke at de vanskelige følelsene heller startet i kroppen enn i hjernen. Som om dem sitter i nervene og at hjernen prøver å finne en forklaring på dem. De siste åra har jeg hørt om at også nervesystemet i kroppen kan muligens ses på som en hjerne i seg selv. I mange år har jeg visst at mageproblemer i motsetning til hva dem pleide å påstå kan føre til depresjon, heller enn at depresjon fører til mageproblemer. Det med mye nerver er derfor absolutt et problem som må løses i begge ender. Så jeg tror jeg forstår mye av hva du mener med at kroppen også må roes ned, og at det ikke nytter å bare fortelle “hjernen” at den skal roe ned.
Det er vel noe sånt jeg legger i at selvhjelps-psykologien må føre til handling, noe som settes ut i praksis og tvinger følelsene til å oppleve nye ting.
Det kan høres ut som at også du har en mer impulsiv natur og derfor lider under det å prøve planlegge for mye hvordan ting skal bli.