Hei.
Jeg har lenge gått og ikke følt meg som meg selv. Også lurer jeg på om det er flere som har opplevd noe lignende ved depresjon/osv.
Jeg opplever følgende ting.
Mistet appetitt eller kjenner den ikke så mye som før.
Er som om jeg ikke er tilstede og kun oppi hode med OCD.
Andre kroppslige funksjoner er som om noen har skrudd nesten helt av. Det vil si at jeg merker ikke like mye at jeg har vondt i hode, føler mindre smerte, føler mindre ved klemmer, følelser generelt er skrudd mye av.
Jeg husker at jeg hadde en trygghetsfølelse i det jeg skulle sove før. Men denne er ikke tilstede. Videre føler jeg meg ikke like sliten eller tetter sagt er det som om signalet er svekket. For jeg vet hva jeg blir sliten av generelt. Føler ikke for å gjøre noe. Før kunne jeg føle på en glede over å gjøre ulike ting og være glad i de rundt meg. Nå er det sånn at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg føler ikke sympati lenger osv. Tidligere har jeg vært en person som alltid har hatt masse følelser til alt og menneskene jeg er glad i. Men nå er det skrudd av for alt og livet. Jeg føler heller ikke alltid at jeg er fortvilet som om følelsen mangler så vet jeg at jeg er fortvilet og sliten.
Kan det tenkes at depresjon og andre lidelser kan skru av signalene til kroppen siden man er så mye oppi tankene? Er det noen som har opplevd dette? Og blir det bedre igjen? Hva gjorde dere for å bli bedre?
Det kan være ulike årsaker til dette, men det er vel helst det at kroppen skrur av hvis den er overveldet eller at det har vært for mye å forholde seg til, og at den ikke greier å forholde seg til det.
Er det noe spesielt som har skjedd som har utløst det? Ellers så kan vi alle bli utmattet av alle inntrykk vi blir bombardert med til vanlig, f.eks. hvis man er mye på internett og på mobilen.
Det finnes ulike måter å få mer kontakt med seg selv igjen, og mindfulness er en av metodene. Det kan gjøre på ulike måter. Jeg foretrekker selv det å bruke sansene til å bli bevisst meg selv og her og nå på, og for å komme meg ut av hodet og inn i kroppen. Alt som føles godt for deg, kan hjelpe med dette. Det å røre på seg, samtidig som man er bevisst kroppen sin, eller øver på å være det, kan være det.
Jeg tror da at dette du beskriver er veldig vanlig hvis man har pøst på med inntrykk, når man er på mobilen hele tida, og ikke er til stede her og nå, og ikke merker eller legger merke til det som skjer rundt seg og inni seg. Man blir nærmest bedøvet av å scrolle på nettet. Om du tror det kan ha noe med det å gjøre, og det ikke har skjedd noe spesielt som du tror har utløst dette, så ville jeg prøvd å legge fra deg mobilen. Mange forteller om at de får tilbake ting ved å gjøre det.
Jeg syns alle f.eks. burde prøve ut det å gå en tur ute uten å ta med seg mobilen og se hvordan det er, hvor annerledes det vil være.
Hvis det da heller er noe som har skjedd eller noe som har kommet opp, som er overveldende for deg, så fungerer også det å bruke sansene til å få mer kontakt med seg selv igjen og til å roe ned systemet. Uansett så tenker iallfall jeg at du er overveldet av noe, og da skal det kunne hjelpe.
Det du beskriver kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Jeg har hatt mange perioder i livet hvor det er som om følelsene er på en dimmer-bryter som er skrudd nesten helt av.
For meg var første skritt på bedringens vei å gå til fastlegen og fortelle dem om hvordan jeg hadde det. Deretter har jeg i flere omganger gått i samtale hos psykolog. Jeg har også fått støtte fra familie og venner, men det krever at jeg klarer å rekke ut hånden og be om hjelp.
Andre ting som har hjulpet meg har vært å synge i kor, tak undervisning i kunst og gå på gruppetimer på treningssenter.
Jeg føler med deg og det skal du vite: du er ikke alene.
Tusen takk for støtte og gode svar.
Jeg har begynt å bli litt bedre, begynte å gå til privat psykiater fordi det tar for lang tid. Jeg tar en dag om gangen. Prøver å gjøre ting og fokusere på å gå turer, rydde, lage mat osv. Noe har blitt bedre, så håper jeg dette fortsetter fremover.
Jeg har også jeg startet med å ta d vitamin dråper og B vitamin. Merker dette har hjulpet hodet mitt en del. Dette kommer jeg til å fortsette med. Videre skal jeg prøve å starte å trene på senter.
Så fint å høre at du er i gang med terapi! Trening har hjulpet meg masse. Det går litt opp og ned med oppmøte men når jeg har nokk energi til å opprettholde 2-3 ganger i uken så merker jeg at det har en sterk positiv effekt.
Jeg har noen dager hvor all usikkerhet og uro kommer men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg synes det er skummelt at ting går opp og ned. Men håper at ting går fremover.
Jeg skal sjekke vitamin nivåene flere ganger i året for å holde meg oppdatert på dette.
Har valgt å betale for disse prøvene selv, da legene ikke hjelper så mye. Men det som er avgjørende er at tiden hjelper. Med tiden blir ting bedre. Vet at det ikke er en stor trøst men den stemmer.
Dersom årsakene til usikkerheten og uroen ligger utenfor deg selv (som LaDetGodeVinne er inne på lengre oppe), vil det ikke hjelpe med verken terapi eller mindfullness. I så fall bør du drøfte det med behandler.
Ja, tiden hjelper, og det å være tålmodig med seg selv og gi seg selv den tiden man trenger :)
Og det å søke hjelpen man trenger, som du jo har gjort. Og bare forsøke så godt man kan :)
For meg hjelper det å ha en slags sånn kriseplan de dårlige dagene eller stundene, at jeg da har ting jeg kan gjøre for meg selv som er godt for meg selv, uten å prøve å få det vonde til å gå bort, og så merke at det går over igjen. Eller at det er noe som kan gjøre godt eller litt godt, selv om man har det vondt. De vonde følelsene, er gjerne også følelser som trenger å komme ut. Og når jeg selv husker at det er ting jeg har følt tidligere, pga. ting som har skjedd tidligere, og ikke pga. ting som har skjedd nå, så hjelper det meg.
Det viktigste er at du har funnet ting som hjelper deg :)