Ensomheten

Jeg ble ung ufør i en alder av 23 grunnet overgrep og grov omsorgssvikt i oppveksten. Jeg har PTSD diagnose og det kan hende jeg har en form for utviklingsforstyrrelse. I 10 år ga min første fastlege meg sobril uten oppfølging, jeg var apatisk og likegyldig i dem 10 årene. Jeg anmeldte min overgriper i 2021, jeg har vært med i to rettsaker, rettsprosessen er nesten over. Jeg sliter veldig med å komme meg ut for å bli med på aktiviteter, samt overtenking.

Jeg har blitt fratatt og mistet 30 år av livet mitt, jeg føler at livet mitt er forbi. Jeg vet ikke hva jeg interesserer meg for.
Jeg har ingen utdanning. Min pappa og stefamilie tar aldri kontakt, jeg har prøvd. Jeg har ingen venner og ingen jobb.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hei.

Det er veldig leit at du har hatt og har det slik. Får du ikke noe behandling? Jeg syns det er veldig rart hvis du ikke får det.

Det finnes nå mye innenfor traumebehandling, selv om det dessverre når det gjelder barndomstraumer, men jeg fant ei bok hos modum bad som er rettet mye mot dem. I den samler de øvelser og tips i forhold til alle aksepter i hverdagen for å gjøre livet lettere. Den er i utgangspunktet for dem som sliter med dissosiasjon, dvs. at man kan skifte personlighet og til og med glemme det hvis man er i en tilstand.

Det jeg selv har lært, er at man må begynne i det små. Dette har jeg lært også fra andre manualer i forhold til traumebehandling. Og med å finne ting som er gode, finne små øyeblikk med godt. Og at man dessverre må godta at man ikke kan få tilbake det man har mista eller det som ikke har vært.

Jeg håper det vil hjelpe deg å bli ferdig med rettssaken.

Er det et sted du kan gå hvor du kan møte andre mennesker? Du skriver at du ikke har noen venner eller noen jobb, og det høres ikke godt ut å bare være alene. Er det noe du kunne likt å gjøre? Eller finnes det et tilbud der du bor hvor folk med psykiske problemer kan gå og gjøre en aktivitet?

Eller er det noe konkret, én ting du tenker at du har lyst til å forandre, som du kunne ha begynt med? Som ikke føles for uoverkommelig ut?

Det å lese din historie gjorde vont hos meg gutt 52 jeg slapp noen tårer og det er lengesiden sist. Håper du får det bedre nå. Jeg synes du virker som ett fint menske.