Jeg kjenner ofte på en ensomhet i møte med foreldrene mine. Gjennom hele livet har jeg opplevd at forventningene deres til meg har vært høyere enn det jeg har hatt forutsetninger for å klare, selv om jeg har lærevansker og autisme.
Denne belastningen ble etter hvert så stor at jeg ble syk i mitten av 20-årene. I dag er jeg ufør, men er i tilpasset jobb.
Det som er vanskelig for meg, er at jeg og min foreldre aldri egentlig har hatt en ordentlig samtale om hvordan handikapet faktisk påvirker meg i hverdagen. De har i liten grad spurt hva jeg har hjelp for å mestre mine aktiviteter, jobb og livet generelt.
Jeg opplever at jeg fortsatt må forklare og «forsvare» meg, samtidig som jeg selv fortsatt er i en prosess med å forstå mine egne utfordringer bedre til mine foreldre.
Er det noen andre som kjenner seg igjen i dette, eller har erfaring med hvordan man kan snakke med foreldre om slike ting?
Tøftt det du forteller.
Trist for alle som opplever å ikke bli SETT Foreldre omsorg til barnet sitt burde være tilgjengelig konstant men det er høyst unormalt at foreldre ikke fyller sin omsorgsrolle. Selvfølgelig er ikke dette godt å oppleve. Kontakt likesinnede, foreninger som kan bidra med mere omsorg. Prøv puste teknikker/ puste øvelser : mindfullness som kan roe ned det psykiske, den mentale del en god start av psykiske belastninger. Du kan google deg fram til. ChatGPT er god til å bistå med praktisk råd. Stå på. DU ER MEGET VERDIFULL akkurat for den du er, vit det!
Hei kjære deg.
Nå har ikke jeg autisme men jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier og Jeg må si jeg blir ordentlig lei meg på dine vegne når jeg leser det du har skrevet.
Jeg forstår at det er utrolig tøft for deg å stå i dette alene men du skal huske at du ikke er alene i dette, vi er mange som føler med deg selv om det ikke er så mange du møter på som er i lignende situasjon som deg.
Jeg føler med deg❤️Og det at du prøver ditt beste er mer enn nok.
Jeg skjønner at foreldrene dine nok bare vil deg vell men du skal huske at du gjør det du klarer, ikke hva foreldrene dine forventer at du skal gjøre.
Ikke la deres store forventninger få ødelegge det for deg, jeg mener det.
Det er ikke verdt det når du har dine utfordringer.
Det er ikke noe du får styrt og det bør de forstå, du har dine behov å de har sine behov.
Ingen behov er like, leit at foreldrene dine ikke skjønner det.
Og husk at bare fordi de er foreldrene dine så betyr det ikke at du alltid må be om hjelp fra dem hele tiden, det går ann å be om hjelp fra legen din for eksempel, vis det er noe du trenger å snakke om så er det alltid en mulighet for å ta seg en tur til legen men det er selvfølgelig helt opp til deg hva du velger å gjøre, ingen kan tvinge deg til det men det hadde nok hjulpet deg litt å finne noen du kan prate sammen med som er i en litt lignende situasjon som deg.
Bor du hjemme foresten? og hva slags jobb er det du har vis jeg kan spørre.
Det finnes en som elsker MENNESKER, ja deg ufattelig høyt. Det er den himmelske far i himmelen. Vet ikke om det er lov å si dette i ett slikt forum 🙏🏽🌞 men Jesus har vist sin fantastiske kjærlighet gjennom det Han gjorde engang for 2000 år siden på ett kors og sto opp igjen for nettopp
DEG. God påske❤️ skal tenke mye på DEG. Håper det er greit