Hei.
Jeg er en voksen mann som ganske ofte jobber med tanker om ensomhet. Mitt paradoks er at jeg er godt gift, verdens vakreste barn, biler, hund, katt, god jobb, god lønn… ingenting å klage på. Dette tiltross, så kjører følelsene berg og dalbane. Er jeg egentlig verdt noe som helst? hvorfor tenker jeg at jeg er ensom? Hvorfor får jeg klump i halsen når tankene kommer?
Følelses registeret er kanskje egentlig ikke så bredt, jeg er jo dog en mann 😊 …men vanskelig å håndtere for meg.
Jeg har helt siden tenårene, noe som nå er over 30 år siden, slitt med å finne verdien i meg selv. Fikk en del god hjelp i ungdommen og har verktøykassen som trengs for vanskelige dager. Men er alltid alene med tankene. I et godt ekteskap kjenner vi hverandre godt og jeg vet at min partner blir trist og urolig hvis hun skulle ta mine vanskelige tanker innover seg. Hun har kroniske nervesmerter og mer enn nok med egne tanker. Jeg har ved flere tilfeller forsøkt… men vi er, kanskje heldigvis, så ulike at forståelse er vanskelig. Hun er følelse styrt, mens jeg er styrt av tanker… Vi er begge skjønt enige om at vi utfyller hverandre. Vi har d bra sammen, fordi vi komplimentere hverandre.
Som travel voksen sitter jeg kun igjen med profesjonelle relasjoner, utenfor familien. Gamle vennskap blekner og forsvinner. Jobb relasjoner kommer og går. Jeg tenker jeg ikke har venner lengre, men heller egentlig ikke plass heller?
For meg er det å lufte tanker en metode for å holde følelsene på plass.
Så jeg skriver egentlig her for å se om noen kan hjelpe å filosofere på: er det tankene som trigger følelsene? …eller er følelsene det som trigger tankene? Hvorfor trigger vonde følelser ønske om å dø? Noen andre som lurer på det samme? …kanskje noen der ute som har godt av det samme? …dele noen tanker 😊😊
Når det gjelder hvem man skal lufte tanker og følelser med, er det et dilemma at det fra helsefagfolkenes side oppfordres til å snakke med sine nærmeste, samtidig som mange av ens nærmeste allerede har nok med sitt.
(Min erfaring er at folk også er veldig ulike på dette området, både som grupper og individer, men det er egentlig en litt annen diskusjon.)
Ofte har jeg tenkt tanken om at viten om selvet og dets relasjon til verden i tidligere tider var en selvsagt del av allmennhetens kunnskapsbank, og at det dermed ikke var noe stort behov for spesialiserte profesjoner i psykisk helsearbeid.
Noen mener at selvkunnskapen idag er samlet opp i coachingfaget og gjort til en kommersiell vare, mens psykologer og psykiatere baserer sitt arbeid på hypoteser og teorier som bare unntaksvis er anvendelig i vårt komplekse samfunn. Jeg tror ikke det er helt riktig, men det er likevel en interessant tanke å leke med.
Jeg tror ikke det finnes étt fasitsvar på spørsmålet om hvordan å være i verden, men er ikke i tvil om at noen oppskrifter fungerer bedre enn andre - selvfølgelig avhengig av hvor i verden man befinner seg.
Jeg kan ta feil, men tror ikke det handler om enten/eller, men snarere både og. Tanker kan trigge følelser på samme måte som følelser kan trigge tanker. De henger tett sammen og påvirker hverandre. Hva som er mest framtredende i oss kan sikkert variere fra person til person, og kanskje også i en og samme person gjennom livsløpet.
Jeg har lært meg at for å snu vonde tanker og/eller følelser så må jeg ofte begynne med handling, altså gjøre noe aktivt. Jeg er usikker på hva jeg snur først ved å handle aktivt, tanken eller følelsen, men selve handlingen begynner jo med en eller flere tanker…
Men ensomhet er vel en tilstand, der både tanker og følelser spiller inn? En kan være omringet av mange, men likevel føle seg ensom. Om en ikke blir møtt godt kognitivt og/eller emosjonelt, kan en også tenke at en er ensom eller føle seg ensom.
Følelser kommer før tanker, men bare like før. Man kan likevel få tankekjør og de kan virke til å være sammenvevd i hverandre.
Jeg tror ikke så mange har så vonde følelser at de vil dø.
Min teori er at du er i en situasjon/ rolle der du føler du må være sterk, og at du føler deg veldig ensom siden du ikke har noen å dele de vonde følelsene med. Kanskje du også, som alle andre gjerne skulle ha hatt noen å dele ting med. Derfor tenker jeg det er bra du skriver her!
Joda, ser den 🙂 jeg opplever at jeg til en viss grad klarer å styre tankene, hva jeg velger å tenke på… Og hva jeg legger til siden. Det eneste positive med å bli gamlis er at de tankene jeg velger å legge litt til side… Glemmes og jeg unngår tankekjør helt ubevist. Noe jeg opplever som positivt.
Følelsene er irrasjonelle, gir kroppslige reaksjoner som kvalme, søtsug, annspenthet, vondt i magen, panikkanfall, tårer… Alt vi “menn” hater… Eller er opplært til å hate??
Derfor ble ensomhet så merkelig, fordi når jeg tenker etter, rasjonelt og matematisk, så er jeg ALDRI alene. Men når magen knyter seg, tårene presser og tanken om at det meste en gjør egentlig ikke har en verdi for noen… Også for en selv… Tenker/ føler jeg? …at jeg er helt alene? D gir på mange måter ikke mening?
Mange rundt meg stusser og uttrykker en stor forundring, spesielt over menn som velger å avslutte livene sine… “De har alt på stell” hvorfor?
For meg gir d mening, d er vondere følelsesmessig å leve en døden selv. Jeg personlig har som nevnt verktøyet for min hverdag, men hvordan er verktøykassen til norske menn? Begrepet og tankene rundt ensomhet trigger lett følelser hos meg… Er fordi jeg ikke kan fortelle det til noen at snøballen ruller til noe større?
Uannsett; verdifulle øyeblikk at tilfredshet gir momentum. Som at jeg nå skal ut i morgensola på trappa med en god kopp kaffe 🌞
Jeg skrev en lang avhandling med masse ord og avsnitt som jeg måtte slette for ble for omfattende.
Spørsmålet er om du virkelig tror du ikke har en verdi for noen?
Såvidt jeg har skjønt har det skjedd både selvmord og drap i det siste pga. ytre ting som økonomi f.eks. At når en mann gjør alt for å forsørge familien, så blir det for tøft når dette ikke ser ut til å være nok lenger. Mannens rolle og status. Ikkje det at jeg tenker du kommer til å gjøre noe sånt altså… Men det handler jo om frustrerte menn i familier.
Det har jo skjedd ekstremt mye negativt siste årene. Spesielt det med økonomi. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis gjelder deg, men at man blir jo påvirka av samfunnet selvfølgelig, og det blir det lite fokus på syns jeg…
Om du ikke ønsker å svare på dette så er det greit.
Hei 🙂
Tror ikke jeg har svaret på det… Da jeg som mange andre med over tenkende tankesett har en mantra inngravert i ryggmargen " Verden blir et bedre sted uten meg". Det kan ikke viskes ut, gror ikke… Men en kan lære seg å leve godt med en bevissthet om at d var i fortid. Den tanken klarer jeg å slå meg til ro med. Følelsene er en litt annen sak… Men som flere har pekt på i tråden her er aktivitet, kanskje også i 120 %, en god måte på å få kontroll. Den er ikke bærekraftig i 50 år, men dog 🙂 mine første 15 år var lett fordi jeg hadde venner. Jeg lurer litt på om flere kjenner som meg at d blir mer utfordrende når man eldes… Fordi vennene fader bort i hverdagen??
Jeg tror ganske sikkert at flere av de “hendelsene” vi ser med menn, kunne hatt andre utganger hvis vi hadde hatt en orntli venn?
Da kan man så filosofere rundt hvor dukker venner opp? Skal vi arrangere kurs i vennskap? I konteksten til dagens samfunn? Kapitalismens inntog og rotfeste; er d greit å tjene seg rik på venner? Kan jeg kjøpe en venn? Hvis vi finner en løsning tror jeg ihverfall det vil berike det norske samfunnet 😊😊 hi-hi
Ok. Et temmelig heftig mantra. Har hørt andre har det mantraet også. Kanskje flest menn. Kanskje flere kvinner har “Jeg er ikke bra nok”…
Man kjøper seg jo til dels venner over nettet. F.eks. nettdating er jo en business.
Vel… Det var jo litt andre tider tidligere også…? Materialisme ja… Tror mye har gått tapt der.
Venner er jo egentlig super viktig. Og gode venner…
Følelse av utenforskap er og en skikkelig sur følelse…
Hører mange mister vennskap til eldre de blir… og så er det jo veldig viktig med venner og nettverk… Hm…