Ensomhet, en tanke eller følelse?

Ensomhet
1

Hei.
Jeg er en voksen mann som ganske ofte jobber med tanker om ensomhet. Mitt paradoks er at jeg er godt gift, verdens vakreste barn, biler, hund, katt, god jobb, god lønn… ingenting å klage på. Dette tiltross, så kjører følelsene berg og dalbane. Er jeg egentlig verdt noe som helst? hvorfor tenker jeg at jeg er ensom? Hvorfor får jeg klump i halsen når tankene kommer?
Følelses registeret er kanskje egentlig ikke så bredt, jeg er jo dog en mann 😊 …men vanskelig å håndtere for meg.

Jeg har helt siden tenårene, noe som nå er over 30 år siden, slitt med å finne verdien i meg selv. Fikk en del god hjelp i ungdommen og har verktøykassen som trengs for vanskelige dager. Men er alltid alene med tankene. I et godt ekteskap kjenner vi hverandre godt og jeg vet at min partner blir trist og urolig hvis hun skulle ta mine vanskelige tanker innover seg. Hun har kroniske nervesmerter og mer enn nok med egne tanker. Jeg har ved flere tilfeller forsøkt… men vi er, kanskje heldigvis, så ulike at forståelse er vanskelig. Hun er følelse styrt, mens jeg er styrt av tanker… Vi er begge skjønt enige om at vi utfyller hverandre. Vi har d bra sammen, fordi vi komplimentere hverandre.

Som travel voksen sitter jeg kun igjen med profesjonelle relasjoner, utenfor familien. Gamle vennskap blekner og forsvinner. Jobb relasjoner kommer og går. Jeg tenker jeg ikke har venner lengre, men heller egentlig ikke plass heller?

For meg er det å lufte tanker en metode for å holde følelsene på plass.
Så jeg skriver egentlig her for å se om noen kan hjelpe å filosofere på: er det tankene som trigger følelsene? …eller er følelsene det som trigger tankene? Hvorfor trigger vonde følelser ønske om å dø? Noen andre som lurer på det samme? …kanskje noen der ute som har godt av det samme? …dele noen tanker 😊😊

2

Interessant tematikk du bringer opp.

Når det gjelder hvem man skal lufte tanker og følelser med, er det et dilemma at det fra helsefagfolkenes side oppfordres til å snakke med sine nærmeste, samtidig som mange av ens nærmeste allerede har nok med sitt.

(Min erfaring er at folk også er veldig ulike på dette området, både som grupper og individer, men det er egentlig en litt annen diskusjon.)

Ofte har jeg tenkt tanken om at viten om selvet og dets relasjon til verden i tidligere tider var en selvsagt del av allmennhetens kunnskapsbank, og at det dermed ikke var noe stort behov for spesialiserte profesjoner i psykisk helsearbeid.

Noen mener at selvkunnskapen idag er samlet opp i coachingfaget og gjort til en kommersiell vare, mens psykologer og psykiatere baserer sitt arbeid på hypoteser og teorier som bare unntaksvis er anvendelig i vårt komplekse samfunn. Jeg tror ikke det er helt riktig, men det er likevel en interessant tanke å leke med.

Jeg tror ikke det finnes étt fasitsvar på spørsmålet om hvordan å være i verden, men er ikke i tvil om at noen oppskrifter fungerer bedre enn andre - selvfølgelig avhengig av hvor i verden man befinner seg.