Jeg var usikker på hvilken kategori jeg ville det dette i, men landet på at det i bunn og grunn handler om ensomhet. Jeg har vært ensom hele livet, hatt familie, hatt søsken, hatt venner, men vært fundamentalt ensom . som eldst i søskenflokken, en god del år eldre enn de andre, i et hjem med rus og omsorgssvikt som systemet ikke fanget opp. Mobbet hele skoletiden på skolen, og hjemme. Tatt flere utdannelser, hatt et godt arbeidsliv, men ikke hatt overskudd til å leve. Min lathet var visst fatigue.. Så fikk jeg en kritisk, alvorlig sykdom. Fødte uka var “alle” veldig “på”, med blomster og kort Osv. Unntatt foreldrene mine som jeg ikke har kontakt med, dem hørte jeg null fra. Så gikk tiden, og det jeg trodde var venninner ghostet meg mens jeg var på Sunnaas rehabilitering, og nå, 2,5år etter er det veldig få igjen. Jeg er ikke som før, jeg er ikke den samme, men jeg var ikke klar over at jeg var så “fæl”. Kjenner sorg over et liv som er tungt å leve med K-PTSD, fibromyalgi og en alvorlig hjerneskade som også gav meg en funksjonsvariasjon og grov vektøkning. Jeg er så uendelig glad for kjæresten min, som jeg har møtt i etterkant, men sorgen over tap, over alt som ikke ble og den dype, dype, grunnleggende ensomheten gjør livet utrolig tungt å leve. Og jeg vil ikke ha noe kommentarer som “dette går bra” osv. Jeg får nok sånt av helsepersonell ellers. Jeg ville bare egentlig dele. øver meg på å dele hvor jævlig tungt tilværelsen er.