Dette er analyse av følelsene mine, som jeg har bare lyst til å dele. That’s it. Dette er rene tanker og følelser som jeg bærer på. Jeg har notert de ned akkurat når de kommer, og som de er. Dette er mange tanker, så dette er et langt innlegg. Ikke sikkert jeg kommer til å respondere. Ville bare dele. Som en litt turbulent historie om et par forhold jeg har vært igjennom. Var litt usikker om dette var riktig sted å dele. Men jeg prøver uansett.
Hvorfor føltes ikke “Silje” riktig?
- hun jobbet i Tesla. Elon Musk har aldri følt helt god i pæra. Og når du jobber i et selskap som er eid og grunnlagt av en med verdier du ikke er helt enig i, så føles det ikke riktig å være sammen med en som også skal dele de verdiene siden de er ansatt i det selskapet.
- det var også mye stress på jobben som også gjorde det vanskelig for meg å åpne meg opp for “Silje”. Jeg var bare sliten hele tiden når vi møttes, og jeg synes hun fortjener bedre.
- jeg klarte ikke være mannen som hun fortjente. Og jeg klarte ikke åpne meg opp til henne til å fortelle henne det. Jeg vet nå at det er viktig, ikke bare for henne, men også meg selv.
- jeg følte at forholdet kunne fort bli politisk. Hvertfall for meg. Det ville jeg ikke
- jeg husker fremdeles at jeg sa til meg selv at jeg hadde kastet bort et privilegium, å ha noen, “Silje”, og at jeg ikke fortjente noen, når jeg løp på tredemølla når jeg trente.
- jeg var litt trist etterpå, men jeg fikk ikke mye følelser for henne, så det var relativt lett og skånsomt brudd for meg, hvertfall sammenlignet med det neste forholdet. Håper det går greit med “Silje” også.
Jeg møtte “Natalie” på nett. Hun bor i Russland, så vi har aldri møtt ansikt til ansikt.
Er jeg klar for et nytt forhold nå etter “Natalie”? Hva er mine følelser nå?
- det var for vanskelig med at familien min ikke ønsket forholdet. Det ville bli en evig kamp mellom oss, og det blir for ustabilt. Jeg må vite at jeg kan få et stabilt forhold, med kvinnen og familien min.
- hun viste mye kjærlighet, noe som gjorde at jeg ble fort forelsket i henne. Det er det jeg lengter veldig etter i et romantisk forhold. Hun var den første som fikk meg til å føler at jeg var virkelig elsket!
- men det som gjorde at jeg avsluttet forholdet, var at jeg gjorde søsteren min redd. Redd for forholdet mitt med “Natalie”. Jeg ønsket ikke å såre “Natalie”, men innså at jeg såret søsteren min istedenfor. Når man sier “ja” til en, så sier man automatisk “nei” til en annen. Så jeg måtte ta et vanskelig valg. Jeg måtte, “undertrykke” mine følelser for “Natalie”, for å kunne prioritere søsteren min.
- jeg vil si jeg klart å åpne meg selv gange mye bedre til “Natalie”, enn med “Silje”. Fordi det var noe “Natalie” var veldig opptatt av. Å snakke åpent om alt. Men jeg følte at “Natalie” ikke alltid hørte hva jeg sa. Jeg klarer nå å åpne meg for andre med følelsene min, men kanskje jeg ikke var tydelig nok? Det er det jeg må jobbe med nå.
- jeg hadde mange turbulente følelser når jeg snakket med “Natalie”, hovedsakelig etter at familien min hadde delt sine bekymringer. Jeg ville elske “Natalie”, hun elsket meg. Men familien min ville ikke at vi skulle bli sammen og møtes.
- “Natalie” var veldig vakker! Men når jeg se en annen attraktiv kvinne, blir jeg litt urolig. Jeg blir redd for at jeg ikke vil finne noen, og vil dø alene. Det minner meg på at jeg fremdeles er alene.
- det var når jeg først prøvde å gjøre det slutt med “Natalie”, at jeg hadde veldig tungt. Men jeg gjorde den feilen at jeg prøvde å si at vi kan heller være venner. Det såret henne veldig mye. Og da spurte jeg om vi skulle prøve på nytt. Gi det en sjanse til. Men det ble ikke stort bedre. Hun viste og sende veldig mye kjærlighet. Hun var den første som gav meg følelsen av å bli elsket. Jeg var storm forelsket i henne når vi først kom i kontakt. Men det var også noen røde flagg, som jeg spurte om. Hun avviser alle bekymringene jeg hadde, og sa at alt skulle gå bra. Men jeg ble liksom revet i to retninger, mot henne, og mot familien min.
- Lørdagen da jeg og søsteren min snakket om forholdet vårt igjen, begynte søsteren min å gråte. Hun var redd. Jeg ville dele dette med “Natalie”, men hun var ikke der når jeg prøvde å komme i kontakt med henne. Det gjorde meg sint, at “Natalie” ikke var der når jeg trengte å snakke med henne. Jeg sende den siste meldingen om at det er slutt mellom oss. Har ikke hørt noe fra henne enda, når jeg skriver dette på søndag kveld. Jeg regner med å få en reaksjon fra “Natalie” i morgen. Jeg vurderer å vente med å svare etter en dag eller to, og så gi en ekstra begrunnelse. Eller bare kutte kontakten HELT, fra nå av, uansett om hun vil ha kontakt med meg eller ikke.
- så dette ble et mye tøffere brudd, selv om de verste dagene mine varte bare i ca 3 dager. På en måte var det en lettelse, selv om det var veldig tungt og trist. Det var et tungt valg.
- jeg gjorde den samme feilen igjen og spurte om vi skulle prøve igjen. Og jeg endte opp med å sende penger til en bank i utlandet. Jeg ville bare gi det en sjanse, med det viser seg at det hele var bare tull. Hjertet mitt har aldri gjort så vondt før. Aldri. Det har vært veldig turbulent. Blitt slengt frem og tilbake. Moren min og søsteren min ringte meg igjen en kveld. Nå var det så vondt at jeg hadde panikkanfall.
- En scam. Jeg ble lurt for penger. Det er litt skamfullt, men samtidig føler jeg ikke skam. Jeg er ikke redd for å dele det. Jeg er ikke redd noe mer. Jeg skal tørre å dele mye mer fra nå av. Folk setter pris på det.
- jeg er veldig rolig nå. Og bare ønsker å glemme det hele, og bare komme meg videre. Fylle opp hjertet mitt igjen. Selv om det ble ødelagt flere ganger i perioder, så vil jeg fylle det opp igjen så fort som mulig. Jeg har klart å reparere det relativt fort. Sikkert fordi jeg har sørget litt og litt gjennom den samme perioden. Jeg tror jeg har hatt litt den tanken om at dette var tull, en scam, i hode fra dag en. Men kjærligheten hun sendte var som morfin for alle bekymringer. Det var veldig effektivt, spesielt for en som er så ensom som jeg er.
Vel, jeg mastruberte, men når jeg så bilde av henne så ønsket jeg bare ikke å se henne. Internettet var også dårlig så jeg bare fullførte på egen hånd. Når bilder av andre kvinner endelig kom, så var det samme følelsen da også. Jeg hadde ingen interesse av dem heller.
Det er en dårlig mestring øvelse, men jeg ville prøve å gi tankene og følelsene min mer oppmerksomhet, når jeg mastruberte. For å prøve å lære av dem.
Det er noe jeg skammer meg litt over å gjøre når jeg føler meg ensom. Det er det jeg har gjort for å få tankene over på noe annet. Med å være med noen.
Jeg har erfart og lært mye om andre og meg selv i disse forholdene, men det jeg synes det viktigste jeg har lært, er at det er veldig viktig å være åpen. Del følelsene med hverandre. Og vær TYDELIG.
Men sett også grenser på hva du skal tolerere. Klarer de å høre på deg? Kan de gi deg ro, når jeg meddeler at jeg er urolig? Jeg må ha en som jeg kan dele alle tanker og følelser med. Fra bekymringer, til fantasier, ideer, og aktiviteter sammen. Hvis ikke, avslutt forholdet med en gang. Da vil det ikke fungere på sikt.
Jeg blir litt redd og urolig for å dø alene. Så jeg vil ha noen ved min side. Men samtidig er jeg urolig. Det er to følelser som gjør det turbulent inni meg. Hva skal jeg gjøre for å få kontroll på følelsene mine?
Jeg må lære å ta vare på meg selv. TREN, SPIS, TA BILDER MED KAMERA PÅ TUR, GAMING, LES BØKENE DINE.
Jeg tenker jeg venter på å se om jeg får plass på Curling Event av Venus og mars, den 14 februar. Får jeg plass så er jeg med på det, hvis ikke så kontakter jeg dem for en date med en fra medlemspotalen deres. Se hvordan det går og så vurdere Premium pakken deres, med 5 dater. Og hvis det ikke går, gå for VIP pakken deres. Men den koster 50 000 kr for 4 måneder, og nå som jeg også får litt mindre lønn enn vanlig, pluss alt av utgifter og sparing til oppussing av leiligheten, så blir det et større økonomisk press på meg. Det liker jeg ikke. Det påvirker følelsene mine. Jeg føler jeg blir presset og dratt i alle retninger nå. Det klarer jeg ikke. Jeg hadde møte med dem om VIP pakken mens jeg og “Natalie” holdt på. Jeg hadde det veldig tungt dagen før og tidligere på dagen, men det var bedre når jeg hadde møte med dem. Kanskje fordi det ga håp om at det finnes en ny fremtid. At det finnes flere kvinner der ute. Jeg så lyst på fremtiden. Jeg hadde egentlig lyst til å komme meg videre.
“Eline” er søsteren min som jeg er veldig glad i, og respekterer og hører på, men noen ganger så føler jeg at hun ikke tenker på mine følelser. Hun bare sier det som hun tror er best for meg. Det er forståelig, men jeg må ta egne valg. Det er mitt liv. Jeg må prøve meg på denne verden også. Jeg kan ikke la andre ta avgjørelser for meg, uansett om det er en fremmed eller “Eline”. Det er mitt eget liv. Det er mye av det samme med moren min også. Noen ganger så skulle jeg ønsket at familien min ikke skulle blande seg så veldig mye i kjærlighets forholdene mine. Det er akkurat som om de ikke stoler på meg. Men samtidig så er det familien min som er høyest på prioriteringslisten min. Jeg MÅ høre på dem også.
Jeg så etter hvert at familien min ikke likte forholdet jeg og “Natalie” utviklet. Og jeg ble veldig nervøs for å snakke med dem om forholdet. Jeg la også merke til at jeg ble litt sint og hevet stemmen min til familien min når vi snakket om forholdet. Det er veldig uvanlig for meg. Det er noe jeg aldri gjør til vanlig.
Jeg vil bare at kjæresten min og søsteren min skal bli bestevenner! Det hadde vært helt perfekt! Jeg vil at de også skal kunne støtte hverandre.
Jeg og “Eline” kommer til å arve en hytte. Og jeg vil at når vi begge får en familie hver, så skal vi alle tilbringe tid sammen på hytta, som en stor fantastisk familie! Det hadde vært drømmen. Jeg prøver bare å tenke fremover i fremtiden også.
Jeg husker tilbake til “Me Too” bevegelsen for noen år tilbake. Det ødelagte meg mye. Jeg ble veldig redd for å vise følelsene mine for kvinner jeg likte. Jeg ble redd for å spørre, og dele mine følelser, for jeg trodde alle kvinner var blitt til ekstreme feminister, som da ville sjelle meg ut, kalle meg forferdelige ting, kaste ting på meg, og angripe meg, bare fordi jeg er en “forferdelig”, “ekkel”, “respektløs”, “voldtekter” av en mann. Det påvirket meg i mange år etterpå. Og jeg er også litt bekymret for det som nå også er i gang, etter at Donald Trump ble president igjen. Jeg vil bare være den perfekte mannen for noen.
Jeg er bare en mann som ønsker å vise kjærlighet til alt og alle jeg møter. Jeg er ikke perfekt, men jeg prøver å være så perfekt som jeg klarer. Jeg masturberer et par ganger i uka, men, vel jeg ønsker å gjøre det sammen med noen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg vet dette vil bli sett på som ekkelt, og kanskje respektløst og alt det der, men det har vært min måte å håndtere vanskelige og veldig ensomme perioder. Jeg er fremdeles litt ensom.
Dette er den første gangen jeg snakker/skriver om at jeg masturberer, men jeg håper du vil også forstå hvorfor jeg gjør det.
Hadde jeg hatt noen ved meg, så hadde jeg ikke gjort det noe mer. Da hadde jeg sluttet.
Det er mandag morgen. Jeg våknet med å tenke på hvordan “Natalie” ville reagere. Jeg er litt nervøs, kanskje spent. Jeg er litt urolig igjen. Jeg ønsker ikke å såre henne. Men det vil være uunngåelig nå. Jeg håper bare at både hun og jeg kan gå videre etter dette.
Jeg har satt telefonen på lydløs og ikke forstyrre modus. Jeg er redd for å lese meldingene hennes, reaksjonene hennes. Jeg vil ikke se henne såret. Det er jeg redd for. Jeg ville ikke se eller høre henne like såret som forrige gang. Jeg er redd for at jeg vil føle meg som en skikkelig drittsekk. Et dårlig menneske, en dårlig mann, som sårer følelsene til kvinner. Jeg er redd og urolig.
Jeg blir også urolig hvis familien min og “Natalie” absolutt ikke vil møtes, siden de er så usikre. Hvis “Natalie” kommer seg til Norge, så får det som skjer, skje. Hvis “Natalie” fremdeles vil komme, så får hun gjøre som hun vil. Jeg ønsket ikke å avslutte forholdet med “Natalie”. Var det riktig å avslutte forholdet med henne? Skal vi prøve på nytt igjen? Hvor vil det gå? Alt er så usikkert. Jeg har lyst til å komme meg videre, men samtidig er det ikke lett å gi slipp på “Natalie”. Jeg vurderer å sende henne en melding, men jeg er redd for å gjøre det verre. Jeg tror jeg bare skal gråte når jeg kommer hjem. Jeg må sørge litt mer.
Kanskje jeg burde dele dette med så mange jeg kan? Skal jeg skrive ut dette og henge det på spiserommet på jobb? Da kan de som har lyst lese om det som går i tankene og hodet mitt nå for tiden. Kanskje det er det beste. Eller kanskje jeg skal være så vågal å dele det på vår egen delings plattform? Men jeg vet ikke om det er det beste eller det riktige stedet for å dele sånne ting. Kanskje jeg klarer å håndtere følelsene mine hvis jeg deler dem, hvis jeg vet at noen leser om dem. Men jeg vil si at dette også er en veldig god måte å bearbeide tanker og følelser. Bare skriv dem ned et sted. På min måte. Som de kommer.
Jeg blir emosjonell når jeg tenker hvordan folk vil reagere. Det kommer i bølger. Det er mange måter. Jeg håper bare det er den riktige. Jeg trenger hjelp. Jeg trenger støtte.
Jeg har veldig lyst til å dele alt som er av tanker og følelser som jeg må bære på nå, men samtidig så er jeg veldig redd for å gjøre det. Så jeg vurderer å heller gjøre det litt mer diskret, men fremdeles tilgjengelig for alle de rundt meg. Det er ikke lett. Jeg fikk et par tårer i øynene mine nå. Jeg er så redd for at folk skal dømme meg. Redd for at folk skal synes jeg er rar, feig, svak, dum, ustabil, for følelsesmessig fylt. Jeg vil ikke være redd noe mer. Jeg har vært redd hele livet. Dette er min måte å åpne opp på. Takk for at du tok deg tid til å lese.
Håkon