For å få ut litt av frustrasjonen fra barndommen min, valgte jeg å skrive en kort historie om noe jeg opplevde. Gjerne kommenter om du har noen gang har opplevd noe lignende. Spent på å høre hva andre tenker og tolker av historien min og “karakterene”. Jeg er abosolutt ingen skribent, men synes det er en fin måte å få pustet litt og satt ord på både følelser og tanker.
Her er teksten:
Tittel: Det var bare mamma
På bondelandet eksisterte det ingen gatelys. Månen var vel den eneste muligheten for å lyse opp terrenget ute om natten, ellers var det bekmørkt. På kjøkkenet danderte jeg meg en tørr og mest sannsynlig muggen brødskive. Leggetid fantes ikke her i huset, men en rutine var grei å ha, spesielt når det var skole dagen etter. Praktisktalt de eneste gangene jeg satte fot nede, var for å ta meg noe mat når vi hadde, å se lineær-TV programmer, på julaften for å spise såkalt middag sammen eller når mamma ikke var hjemme. Plasten knitret høylytt fra brødposen når jeg la brødet tilbake. Fra kjøkkenet hørte jeg en bil passere mistenksomt fra hovedveien. Den sakket ned. Jeg snudde meg, og fra kjøkkenet og gjennom stuevinduet fikk jeg øye på en bil som svingte aggressivt inn på tomta. Jeg stappa kjapt brødskiva inn i kjeften i et stort gap. Bildøren på utsiden smalt igjen. Hardt. «Faen, faen, faen…» mumlet jeg. Jeg rakk så vidt å komme til gangen før det banket kraftig på ytterdøra. Dørhåndtaket røsket seg opp, men ble stanset av kjettingen. «Kan du ta av lenka?» spurte en svak gjenkjennelig stemme. Pulsen min økte. Jeg klappbørstet kjapt av alle brødsmulene fra t-skjorta, buksa og ansiktet, og tok av lenka. Døren åpnet seg forsiktig. Inn i ganglyset kom det traskende et lavt hengende hode. Høyre øye var hovent. Til de grader at det var umulig å se øyet under. Det andre var blodsprengt, med et kutt ved siden av, størkna med blod rundt seg. Kinna var våte, og det samme var noen deler av klærne. Det var visst bare mamma. «Hva… har skjedd?» stammet jeg. «Det var et sånt jævla hurpete menneske som prøvde å ta kveletak på meg! På MEG!» skrek mamma. Fra trappa hørte jeg Marie komme ut fra hulen sin, og steg sakte ned trappa. «Hva er det?» sa hun monotont, litt småtrøtt. Jeg ga Marie blikket. Hun så på mamma. I noen få sekunder kunne jeg se munnviken til Marie vippe opp, og et lite nesepust før hun snudde seg og vandret opp igjen. «Jeg skulle jo bare snakke med han Truls, men så er det faen meg en jente der som ser ut til å være 20 år yngre enn meg. Skal han drive og tulle rundt med sånne liksom? Han som er en voksen mann?! Også våger HUN å yppe med meg?!». Jeg sverget på at jeg så nesehårene hennes vibrere av sinne. «-Og ikke bare nok med DET, men at hun skulle se på det som en slags KONKURRANSE om hvem som skulle vinne over han?!» sa hun med dunkende blodåre i pannen. «Så… hun slo til deg?» spurte jeg. «Ho tok jo søren meg KVELETAK på meg og holdt meg nede! Men tro meg! Jeg ga henne en på trynet også! Gikk jo trossalt på kickboxing da jeg var yngre!» smilte hun lurt og smurte vekk det våte fra kinna. «-ALTSÅ selvsagt skal jeg ikke la ho få vinne! Det er da JEG som har kjent han i alle disse årene, så ikke FAEN om jeg skal la en litta dritt berte på 20 år få klørna i han før meg!» peste hun. «-Han forsvarte meg heller ikke! Bare sto og så på! Kan du tenke deg noe så stygt?». Jeg jattet med. «Si ifra hvis du trenger noe da» sa jeg på ren automatikk, og gikk opp trappen. Jeg banket lett på døra til Marie og åpnet den. Jeg tittet hodet litt inn døra. «Så du det?» hvisket jeg. Marie nikket i det mørkbelagte rommet. Begge av oss humret litt sammen, før jeg lukket døren og vandret inn på rommet mitt som lå vegg i vegg. Jeg smilte under dyna. Karma, tenkte jeg. Samtidig fikk jeg en ettertanke om hva som ville skjedd om plutselig mamma døde av skadene mens hun sov. Hva hadde skjedd med huset? Måtte vi flytte inn i en fosterfamilie? Hva om Marie og jeg ble skilt fra hverandre? Ville jeg blitt lei meg om mamma gikk bort? Og… er det feil av meg å ha sånne tanker? Jeg stirret opp fra under dyna og ut på balkongen og opp på de blinkende stjernene som lå spredt på nattehimmelen. Har alle familier det sånn her?