Skrev et dikt til mamma, men også for meg selv, for å få ut litt tanker. Gjerne kommenter dersom noen kan kjenne seg igjen, eller har tanker om det.
Lille mamma og jeg,
Holder hver vår del av et bilde.
I bildet er
én av meg,
og fem av
kjære,
søte,
lille
mamma.
Sterke mamma. Tynne mamma. Snille mamma.
Gang på gang
limer jeg bildet sammen.
Og for hver gang,
Et nytt ansikt av henne
lagt til.
Bare et glimt av lys
gjennom det sammenlimte bildet,
bare du strakte det
i riktig vinkel mot sola.
Vi står på hver vår kant.
Klamrer meg fast.
Hun røsker hardt fra sin side.
Og lar de revne bitene lande stille…
på det frosne gulvet vårt.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Og igjen.
Sorry, mamma.
Lille mamma?
Søte, kjære, lille mamma,
Som alltid sier
du ikke kunne skadd en flue engang.
Alle ser jo det, mamma.
Så god mamma som de sier du er,
ikke sant, mamma?
Var det riktig sagt,
søte, kjære mamma?
..Mamma?
Bitene plukkes en etter en fra gulvet.
På fire bein står jeg og ser over dem.
Lenge.
Ryggen rakes.
Sakte,
men sikkert opp.
Men nå, lille… mor?
Er limtuben tom.
Ingen vinger limes tilbake.
Ikke nå – Ikke lenger.
Endelig.