Ensomheten får meg til å føle at jeg ikke lever. Hvordan kan ett menneske eksistere når ingen vet at man er rett der? Ingen kontakter meg (og nei, jeg har ingen å kontakte heller). Alt jeg ønsker er å dele interesser og gjøre hyggelige ting sammen. Det hjelper ikke å ringe hjelpetelefonen og snakke om siste filmen man har sett. Det er ikke akkurat en prioritering. Følger med på arrangementer og aktiviteter i området jeg bor men det er ikke noe jeg er interessert i. Har tenkt på å flytte men økonomien strekker ikke til nå.
Jeg skjønner den følelsen av å ikke føle at man lever, noen ingen vet hvordan man har det.
Hvis du deler her hva du er interessert i, så finner du kanskje noen du kan dele interessene dine med?
Hvis det ikke finnes aktiviteter som interesserer deg i nærområdet, er det ikke annet å gjøre enn å starte noen aktiviteter selv.
Som deg? Kommenterer på hvert eneste innlegg noen skriver her? Hvem er det du tror du er egentlig?
Jeg har sett at mental helse også har startet en ny tjeneste som heter ringevenn, der man snakker med en fast person tre ganger i uka, og at man blir koblet da sammen med en frivillig basert på interesser og behov. Kanskje det kunne vært noe for deg, selv om det ikke dekker alt du ønsker eller har behov for, så kan det kanskje være et steg på veien?
I motsetning til deg tydeligvis, er jeg en person som klarer å skille mellom opplevd og faktisk virkelighet - og jeg har heller ikke noe behov for å tolke alt andre sier negativt og projisere slik som deg.
Dette var en nyhet for meg. Skal sjekke det ut. Tusen takk.
Bare hyggelig :) Det er visst et nytt tilbud.
Har det ganske likt. Hvis du bor i Oslo eller Akershus, kan vi gjerne bli kjent
Ingenting ,skriv gjerne til meg.
Jeg håper du finner noen å dele interesser ned, om ikke annet kan du kanskje se på et tv-program med noen som bor et annet sted? Jeg leste om det som et tips for folk med kronisk sykdom, og det kan kanskje fungere for andre også. Altså. At dere ser på noe begge er interessert i å se på, og chatter underveis
Jeg skjønner nøyaktig denne følelsen, jeg gjør alt alene, noen ganger er det veldig kule ting som skjer, jeg ser en elg, går på eventyr, eller ser en god film, men ingen er med meg for å oppleve dette, og da virker det som ingenting har skjedd, eller som det som skjedde har ingen verdi
Det er synd at du og andre har det sånn