Jeg er ei jente i midten av 20 årene som sliter en del med eksistensiell angst. Det er noe jeg har hatt siden tenårene, men egentlig ikke forstått at det er det det er før nå nylig.
Angst for meg trigges helt tilfeldig, hvor jeg plutselig stopper opp og lurer på meningen med allting. Vil jeg noengang finne ordentlig lykke? Hvordan vil det gå med meg? Hva skjer når jeg mister de jeg har nærmest? Hva skal jeg egentlig gjøre med livet mitt?
Disse tankene fører til sterk angst, og videre får jeg sterkere angst av tanken på at denne angsten skal følge meg hele livet. Vil det ødelegge for meg?
Når jeg får angst låses jeg helt. Jeg blir anspent, gjennomsvett, kvalm (kan føre til oppkast) og mister all personlighet. Jeg får ikke distrahert meg, må bare sitte i det.
Har noen råd ift dette? Noen som kan dele at de har/har hatt det samme, så jeg føler meg litt mindre alene?
Jeg skulle så gjerne ønske det fantes noen rundt meg som forsto dette.
For å løse problemet du skriver om, vil det muligens hjelpe å sette alt i perspektiv - til syvende og sist er vi alle bitte små mennesker som lever på et støvfnugg som vi kaller jorden, omgitt av dette enorme verdensrommet ingen kjenner grensene til, som kanskje bare er ett av ufattelig mange univers.
Og nettopp derfor kan man lene seg mot evigheten uten å ha angst eller bekymre seg, da alt det man er redd for, relativt sett er så uendelig lite; så ubetydelig - om 100, 500, 5000, 50.000 eller en halv million år vil alt det vi ser på som viktig, likevel gå i glemselen, så hvorfor bruke den dyrebare tiden livet består av, til å bekymre seg for bagateller - hva betyr et enkelt menneskes lykke i den store sammenhengen når man tenker på hvor fort tiden går …?
Så den beste medisinen mot angsten din vil antagelig være å betrakte stjernehimmelen og tenke over hvor lite alt rundt oss faktisk er; den jorden man kanskje ser på som stor, er relativt sett like liten som en miniatyrverden med små hus, små gater, små mennesker og små problemer; det er ingenting å være redd for, ingenting å frykte - i forhold til stjernene som sender lyset sitt, slik de har gjort i millioner og milliarder av år - et lys som bruker så lang tid til å nå frem til oss at vi bare får øye på en fjern fortid når vi ser det, er vi fullstendig trygge, og ingenting vondt kan skje oss; heller ikke deg.
Gjør angsten liten, og den vil ikke være noe å være redd for.