Hei.
Takk for at du deler historien din, og det er veldig fint å høre at du aldri fikk gjennomført det, at du hver gang valgte livet igjen. Veldig bra :)
Det er veldig fint at du vil bruke erfaringene dine også.
Noe jeg da tenkte på, som jeg selv har lært, at det er når man har det bra det egentlig er mest nyttig å jobbe med ting, f.eks. å lære seg måter å håndtere vanskelige følelser på, eller når man har det vondt, før man igjen står i samme situasjon igjen. Slik at jeg vil anbefale deg det på det sterkeste. Jeg ville anbefalt det å snakke med noen om dette, fortelle noen rundt deg om det, slik at du vet om det. Jeg syns selv at det er enklere å fortelle om ting når jeg ikke er midt oppi det vanskelige og vonde, pluss at når jeg har fortalt om det til noen, så føles det ikke lenger ut som den samme byrden jeg bærer helt alene når jeg står i det samme igjen. For meg har jeg følt meg tryggere og tryggere på å ikke ville gjøre noe sånt, jo mer jeg fortalte andre om hvordan jeg har hatt det, iallfall hvis jeg ble møtt på en god måte for det. Noen vil man fortelle om at man har ønsket å ta livet sitt, til, andre ikke. Det velger man selv, men jeg tror veldig på viktigheten av å snakke om slikt. Så det er veldig fint at du deler.
Det er nok helt sikkert veldig viktig for dem som har selvmordstanker, å høre historiene til folk som har tenkt på å ta livet sitt, og var et steg fra å gjøre det, men som snudde, og som også kan erfare at livet snur.
Hvis man snakker om de vonde tingene når man har det bra, så vil man unngå at man ramler like tungt neste gang, eller man har noen man kan rekke ut hånden til, at man kan fortelle til noen at man har det vondt. Man kan lære seg hva som er godt når man har det vondt eller vanskelig, slik at alternativet ikke bare er å gjøre en selv enda mer vondt.
Det er noe jeg selv har måtte lære, for før var den eneste måten jeg håndterte at jeg hadde det vondt med, å gjøre meg enda mer vondt, for erfaringen min var at hvis det bare var vondt nok, så slutta å jeg å føle noe. Det var bare helt svart inni meg. Men jo mer man deler, og jo mer man greier å kjenne hva som vil være godt for en, jo bedre er det. Det er bare bra å fortelle det til noen hvis man ikke har det godt, men det kan faktisk være så veldig mye enklere å gjøre det når man har det bra igjen, å fortelle at man har hatt det så veldig vondt. Man trenger omsorg og forståelse når man har det vondt, av seg selv og andre, men også etterpå - omsorg og forståelse for at man har hatt det så vondt, for at det går an å ha det så vondt at det føles som en lettelse å skade seg selv. Og det er så godt om man greier å fortelle til folk som vet hva som er godt for andre når de har det vondt, som kan vise en andre måter å bli møtt på når man har det vondt - eller lei seg eller hva som helst, enn at man må bære det inni en til det blir så vondt at det uoverkommelig.
Jeg tenker også at fordelen med å fortelle om dette til folk rundt en når man har det bra igjen, er at de da vet at du kan ha det så vondt og vanskelig, men at du kan få det godt igjen. For da kan de hjelpe deg med å se det, og hjelpe deg med å støtte deg i det - hjelpe deg igjennom det. At de da kan minne deg på det, at du har kommet deg igjennom det tidligere, og hatt bra perioder igjen.
Jeg er selv så glad for at jeg har lært ferdigheter og teknikker for å unngå å ramle så langt ned igjen. Livet blir så mye bedre om man slipper de turene langt ned i dypet. Livet er da opp og ned for oss alle, men det går an å stoppe en selv fra å havne helt ned i dypet igjen, hvis man vet hva som hjelper og som er godt for en når man er på vei ned dit igjen.
Du har gjort noe veldig fint med å dele dette :)
Og menn trenger menn som tørr å snakke om slike ting og om sine opplevelser.