Jeg har slitt med kroppen min så lenge jeg kan huske. Allerede på barneskolen var jeg opptatt av hvordan jeg så ut. Jeg husker at jeg en gang surret plastfolie rundt lårene mine for å se hvordan de ville sett ut hvis de var mindre. Den gangen trodde jeg at lykken lå i å bli “perfekt”.
På ungdomsskolen fortsatte usikkerheten, og da jeg begynte på videregående ble alt verre. Det startet ikke først og fremst med mat, men med angst. Etter hvert utviklet jeg depresjon, og til slutt fikk jeg diagnosen bulimi.
Ingen rundt meg ville nok ha gjettet det. Jeg var alltid jenta som ordnet meg, smilte og så velstelt ut. På utsiden så alt normalt ut, men på innsiden tok spiseforstyrrelsen mer og mer plass.
Jeg sluttet å se på mat som mat. Alt ble tall. Kalorier. Trening. Kontroll. Hvis jeg hadde drukket en energidrikk før trening, gikk jeg ikke av tredemølla før displayet viste at jeg hadde “brent den bort”. Jeg følte meg skitten når jeg var mett, men lettet når magen var tom. Samtidig har jeg alltid elsket mat. Derfor tenkte jeg på mat hele tiden.
Jeg har gått opp og ned i vekt flere ganger. Da jeg la på meg igjen, ble skammen så stor at jeg sluttet å møte opp til behandling. Jeg følte meg ikke syk nok. Jeg var jo normalvektig. Jeg var redd for at ingen skulle ta meg på alvor.
Men sannheten er at en spiseforstyrrelse ikke kan sees på utsiden.
Den bryr seg ikke om BMI. Den bryr seg ikke om tallet på vekta. Den bryr seg bare om å ta mer plass.
Den dag i dag kjemper jeg fortsatt. Jeg kan fortsatt gjemme plastposer med spy i skapet på rommet for å så kaste de ute når ingen er hjemme. Jeg kan fortsatt bli stolt av tallet på vekta, samtidig som det aldri føles bra nok. Jeg kan fortsatt overspise, føle skyld og havne i den samme onde sirkelen igjen.
Og kanskje det vanskeligste å innrømme er dette:
En del av meg vil bli frisk. En annen del er redd for å gi slipp på spiseforstyrrelsen.
Hvis du kjenner deg igjen i den følelsen, er du ikke alene. Mange med en spiseforstyrrelse kjenner på den samme indre kampen.
Jeg vet hvor ensomt det kan føles. Hvor flaut det kan være. Hvor lett det er å tenke at man ikke fortjener hjelp fordi man ikke ser syk nok ut.
Men du trenger ikke bevise at du har det vanskelig for å fortjene hjelp.
Og hvis du har prøvd behandling uten at alt fungerte med en gang, ikke gi opp. Bedring handler ikke om å aldri falle tilbake. Den handler om å fortsette å reise seg, selv når det føles umulig.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg har alle svarene eller fordi jeg er helt frisk. Jeg skriver det fordi jeg vet hvor vondt det er å føle seg alene.
Så hvis ingen har sagt det til deg i dag:
Du er ikke alene. Du er ikke svak. Og du fortjener hjelp, uansett hvordan kroppen din ser ut eller hva tallet på vekta viser.
Ta vare på deg selv. Du er verdt så mye mer enn spiseforstyrrelsen prøver å få deg til å tro. ❤️