Jeg hater hvor lett det er å bare falle tilbake til der man ikke vil være. Vanlig VGS år, kom inn på alt jeg ønsket, trivdes med fagene. Alt gikk greit. Og så, knappe uken senere, fikk jeg litt vansker i et fag, og så kommer selvmordtankene rett tilbake.
Direkte tanker om når, og hvordan, og at det er langt over tide. Nettsider som gir info om hvordan, hvor jeg kan kjøpe det som trengs, begynner å debatere metoder for megselv. Det er liksom der jeg alltid kommer, på et eller annet vis. Noe veldig smått skjer, og så eksploderer alt.
Denne gangen var det bare at jeg kom inn på IT faget, og alle andre i den klassen hadde ekstremt mye forkunnskaper, mens jeg hadde ingenting. Så de timene har blitt til at jeg sitter der, føler meg dum, og skjønner ikke hva det er de snakker om, hva spørsmålene læreren gir engang betyr, hva elevene spør om, intet. Alt falt litt sammen når læreren kom til meg, spesifikt, foran klassen, og sa at jeg måtte prøve å kontribuere mer i timene. Som om jeg har noe å kontribuere med. Jeg kan ingenting om IT- det er derfor jeg tar faget!
Så en så liten greie, på en ellers veldig god dag, endte opp med at jeg gråt mens jeg gikk hjem, stirret dødt på bakken og tenkte bare om og om og om igjen på selvmord, selvskading, drikking, og gråt mer når jeg kom hjem, framtil jeg bare føltes som en hul greie. Så kommer tankekjøret, hvor jeg aldri klarer å komme på en god grunn ‘hvorfor ikke’.
Mennesker er dyr, og dyr som ikke er godt tilpasset, dør. Sånn går det. Og her er jo jeg, med autisme, ikke i nærheten av å være ferdig med VGS selv om jeg er 20, kommer ikke på et eneste intervju uansett hvor mange jobber jeg søker på, har ingen jeg kjenner å være med i fritiden, og ikke har følt meg en smule bedre, selv etter jævlig mange år på BUP og DPS. Hvorfor bør jeg ikke bare bli full som faen, og ta livet mitt? Hva kontribuerer jeg med? Hva er min rolle? Jeg gir ikke samfunnet noe, jeg vet ikke om jeg noensinne vil kunne gi samfunnet noe. I naturen ville jeg vært et svakt ledd. Jeg har ingen rett til å leve. Om jeg er et svakt ledd, er det naturens lov at jeg bør dø.
Det eneste som stopper meg har vært at hver gang jeg har prøvd, så er overlevelsesinstinktet for sterkt. Prøvde å henge megselv, og fikk panikk og klarte ikke. Prøvde å kvele megself uten å henge, og klarte det til jeg kjente pulsen i tennene og smerte bak øyne, så friket jeg ut og stoppet. Ble full og prøvde å kutte dypt, og det klarte jeg ikke. Hjernen er en drittsekk. Hver gang jeg har vært på DPS eller BUP med selvmordstanker, spør de jo om jeg ønsker å komme ut av en vanskelig situasjon, eller om jeg faktisk ønsker å dø. Jeg synes det er teit spørsmål. Det handler ikke om ønsker, det handler om behov for meg. Det er ikke ‘en vanskelig situasjon’, det er at jeg er en autist, at jeg ikke takler vanlige dagligdagse problemstillinger, at jeg ikke klarer å få jobb for å støtte hjemme eller støtte meg selv, og dermed har jeg absolutt ingen grunn til å forbli levende.
Jeg kjenner jo familien min. Om jeg dør, er det vel ikke uforventet med hvor mange ganger jeg har vært på BUP/DPS. De vet hvordan de kan håndtere det godt. De vet å søke hjelp, de er i stødige situasjoner, og de klarer vanskelige situasjoner som det. Jeg har vært motvillig til å forlate dyra våre, men helt ærlig, jeg har jo kuttet megselv og prøvd å kvele megselv med en katt i fanget. Det stopper meg ikke. Fine øyeblikk tar ikke noe vekk fra alt mørket rundt.
Jeg vet ikke. Tenkte tankene kanskje ville gå litt vekk hjelpe å skrive, men det gjorde det egentlig ikke. Masse tekst for ingenting