Heisann! Har fått med meg at det er en del som sliter med helseangst. Det er bare å ta kontakt om du har lyst til å diskutere, eller bare snakke generelt med en som jobber innen helse:)
Hei! Ny bruker her. Kom nettopp over innlegget ditt i søk etter andres opplevelser med helseangst. Hyggelig av deg å tilby en snakk. Er 26 år, sykepleierstudent,
ferdig til sommer. Elsker faget og naturvitenskapen i det. Jeg har bare et kjempe problem, og det er at jeg sliter kraftig med helseangst. Hovedsakelig angst for kreft. Alle besteforeldre har hatt det, så det ligger litt til familien dessverre, derav angsten også.
Det kommer og går litt sånn i perioder. Startet først da jeg var ca 8-10 år gammel, i den perioden jeg begynte å utvikle bryster og trodde at kulene jeg kunne kjenne var brystkreft (lol). Så var angsten borte i mange år, jeg var «young, wild and free» og følte meg udødelig. Ingen ting kunne skremme meg. Så begynte jeg på sykepleiestudiet for tre år siden, samtidig som corona kom. Tror at kombinasjonen av isolasjon pluss an&fys og sykdomslæreundervisning på skolen var en skikkelig trigger. Merkelig nok elsket jeg allikevel å nørde naturvitenskapen og forstå kroppens prosesser. Har fått gode karakterer hele veien igjennom. På et tidspunkt vurderte jeg å studere medisin i stedet for, fordi jeg var mer til den naturvitenskapelige siden, enn til sykepleier delen. Men til en viss grad. Først kom angsten for hud og føflekkekreft, da jeg selv også (dessverre) har solt meg ganske mye i mine tidligere ungdomsår. Dro panisk til hudlegen og fjernet flere ufarlige føflekker. Så har jeg blitt ultralydsscannet 3 ganger fordi jeg har trodd jeg kunne merke en kul i brystet og armhulen samt på halsen som har vist seg å kun være normalt brystvev og normale lymfeknuter. Jeg var nødt til å skippe alle timene med undervisning om kreft på skolen fordi det trigger meg så sinnsykt. Hver gang jeg leser en overskrift eller overhører en samtale om kreft så får jeg hjertebank og noen ganger kan det ødelegge resten av dagen min eller i verste fall igangsette en ny loop av bekymringer som varer i lang tid. Her for nylig har jeg fått angst for stråling da jeg kom i tanke om at jeg har blitt CT og røntgen skannet av hodet før. Redd for å få hjernekreft. Har måttet konferere med en radiograf jeg kjenner, men på tross av hennes forsikring om at senskader fra stråling er lav så klarer jeg ikke slutte å tenke på det. Angrer på at jeg lot meg skanne, ikke visste bedre den gang osv. Kjøpt radonmålere til hjemmet. Min nyeste angst er små petekkier i ansiktet. Får det av og til, kun én enkelt av gangen, oftest i tinningområdet men kan også komme andre steder i ansiktet. Liten, 1mm i diameter ca. Men kun i ansikt, ikke andre steder på kroppen så vidt jeg har lagt merke til. Vet at det er en hudblødning fordi den ikke forsvinner når jeg legger trykk på. Det kan gå uker og måneder mellom hver gang det kommer én, og det forsvinner alltid etter noen dager. Men det kommer en enkelt en med jevne mellomrom. Har tendens til rødme/rosacea i ansikt så har tenkt litt på om det ikke om det kan ha noe med det å gjøre, at kapillærene er skrøpelige eller noe. Men når man googler så kommer det jo ingen ufarlige årsaker opp. Så nå er min hjerne overbevist om at det er leukemi. Har fått en legetime om 2 uker og jeg vet bare at det er det eneste jeg kommer til å tenke på i mellomtiden. Det er veldig slitsomt å ha sånn helseangst, og det har fått meg til å revurdere hele mitt karrierevalg som sykepleier. Når jeg er ute i praksis eller på jobb på sykehuset, så klarer jeg stort sett å få ting på avstand selvom jeg blir eksponert for folk som er alvorlig syke og har kreft osv, lesning av journaler osv. Det er når jeg er hjemme og ikke distraherer meg selv med annet, at angsten kommer krypende. Og alle “informasjoner” jeg har blitt eksponert for kommer og gir meg “hva hvis” - tanker.
Kroppen blir lammet, jeg får tvangshandlinger om å google ting selvom jeg vet at risikoen for at vondt blir verre er stor. Mister totalt matlyst, orker ikke lage avtaler, orker ikke trene osv. Blir en totalt udugelig amøbe som bare ligger og vrir meg i sengen og kun har lyst til å sove det vekk.
Dro til psykolog på et tidspunkt som sa hun ikke kunne hjelpe meg og ga meg beskjed om å kontakte en annen psykolog, hvor tingene stangerte litt for meg. Nå er legen min eneste “psykolog”, og føler at det eneste som hjelper er å bli undersøkt selvom det er veldig slitsomt å dra så mye til legen, ikke minst belastende for helsevesnet. Sånn, dette var min lille “rant” om den evige kampen mot helseangst!