Mange mener det finnes en utvei, en løsning osv på selvmordstanker. Hva tenker du?
Selv hadde jeg det kjempe bra frem til i sommer som var men som ofte møtte jeg motgang i livet rundt juni. Jeg måtte flytte og endte opp i et dårlig miljø. Jeg taklet blant annet det at jeg og samboer flyttet i fra hverandre svært dårlig, i tillegg er jeg en som aldri har hatt det greit noe særlig tidligere. Barndommen min var forferdelig og med kompleks ptsd og selvfølgelig med et lite dryss adhd så blir ikke ting lettere. Dessverre tydde jeg til rus men ikke for noe annet enn at jeg lurte på hvor mye sånn eller sånn jeg måtte ha i meg for å dø. Så da gikk jeg til verks og hadde i meg alt for mye tabletter den ene gangen, endte jeg opp bevistløs og våknet heldigvis på sylehuset.. Var det kanskje et rop om hjelp? Jeg fikk hvertfall ingen hjelp. Det gikk ikke mere enn en uke før jeg endte opp med hjertestopp pga noe annet, men igjen våknet jeg på sykehuset.. Ingen hjelp nå heller..
Var livet virkelig så ille? Alt kan vel ordnes?
Midt opp i alt dette og en skikkrlig psykisk tilbakefall ville jrg egentlig ordne opp med eksen, i stedet ble jeg dratt langt inn i en “voldelig og kriminell verden” av disse nye menneskene, jeg endte opp med ova / omvendt voldsalarm og ble kastet ut av hele byen jeg bodde i. Da reiste jeg til Oslo. Uten noe plan folk eller sted. Jeg var våken i nøyaktig 13 dager fra den dagen. Ikke fordi jeg brukte stoff som holdt meg våken men pga alle problemene..
Og sånn starter min historie…
Peonget mitt er:
Kan man få det bedre med seg selv? Jeg trodde det ikke gikk an. Jeg trodde at når hjernen var programert til å tenke sånn og sånn så gikk det faktisk ikke an å gjøre om på det, men jeg lærte meg noe nytt!!
Hold dere fast.
Jeg lærte meg å gi litt mere faen. Og siden har jeg aldri hatt det bedre❤️ Det finnes alltid en utvei, eller?