Er det noen som har opplevd dette?
Jeg er utbrent og har ila de siste månedene fått mer og mer uvirkelighetsfølelse og sterk følelse av å ikke være meg selv, i kontakt med meg selv eller omgivelsene. Identitet og personlighet og følelser helt borte. Sterk uro og depressivitet selvsagt, fullstendig utslitt.
Hvordan opplevde dere det og Hva hjalp?
Hei! Jeg sliter med det samme, har hatt dette i rundt 9 måneder etter en traumatisk helsehendelse på starten av året. Det som er viktig å huske på er at det du opplever er et helt normalt symptom på angst. Noen får høy puls, klamme hender, hodepine, kvalme, og du får det som på engelsk går under DPDR (mange bruker uvirkelighetsfølelse på norsk språk) . Men andre ord, dette er en symptom og ikke en egen sykdom som du må bli kvitt. Det er vanlig å få sterke eksistensielle tanker, en følelse av å bli gal og merke at man får en del endringer i synet eller andre sanser. Husk at dette bare er tanker og de kan ikke på noen som helst måte skade deg.
Det er flere måter som kan hjelpe deg i din situasjon, det første er nok å oppsøke fastlegen din som kan henvise deg til en dps eller annet fagpersonell som kan hjelpe deg. Jeg anbefaler noen som er flinke på metakognitiv terapi da dette er den beste veien å gå for mange. Du trenger nok også mye hvile, tillat deg selv å være sliten, kroppen din sier i fra at den ikke har det helt bra. DPDR er kroppen som prøver å beskytte deg fra noe den tror er farlig. Løsningen er at du slutter å gi denne følelsen oppmerksomhet. Ikke søk etter det på nettet, ikke sjekk om den er der, la denne følelsen bare være der. Den kan ikke skade deg. Du kommer ikke til å klare det med en gang, men du må trene. Når tankene kommer så prøv å rett fokuset mot noe annet. Ikke distraher deg med å skrolle på telefonen eller hjemme deg under dynen på rommet, men skift fokus til det du vanligvis har lyst til å gjøre, selv om du ikke har lyst til å gjøre det der og da (rydde, gå ut, kjøre bil, handle middag). Det blir bedre! Ikke bli skremt fordi jeg har hatt det i 9 måneder for jeg visste ikke om hva dette var før noen måneder sider og jeg er godt i gang med treningen :)
Lykke til!
Takk. Har fått det etter å ha blitt utbrent og vært helt ute av stand til å leve livet mitt på mange måneder, og vært mye alene og gått rundt meg selv, masse skremmende symptomer.
Sliter og med at jeg ikke er meg selv, har ikke mine vanlige tanker følelser identitet og egenskaper lenger.
Du har rett i at trenger hvile hvertfall.
Men håper det også vil komme tilbake av seg selv etterhvert
Har du jobbet med dette i terapi eller medikamentelt?
Jeg opplever akuratt det samme selv og sliter selv med å komme ut av det.
Når jeg får uvirkelighetsfølelse føles det ut som at jeg er i koma, som at alt er en «drøm»
Kjennes ut som at følelsen nesten er tilstede hele tiden men noen ganger så glemmer jeg at den er der, også plutselig så kommer jeg på det og da føler jeg meg helt forferdelig. Er så redd for at den aldri skal forsvinne.
Men jeg har sett noen videoer på YouTube, og der sier han at hvis du bare erkjenner følelsen og ikke er redd den lenger så skal det gradevis gå over. Men det er ikke alltid lett når man har det hele tiden og bare skal akseptere det, men jeg tror dette er noe som funker over tid☺️
Jeg har stor respekt for folk som sliter med dette siden det er faen meg fælt å ha det sånn.
Håper du ikke føler deg så alene lenger og at ting blir bedre med tiden, aldri gi opp😁
Jeg opplever det samme! Jeg var innom veldig mange leger som ikke fant noe fysisk feil, og til slutt konkluderte dem at dette var stressrelatert. Jeg føler hele tiden at jeg har drømmer og det kan sammenlignes med følelsen man får etter å ha drukket 2-3 glass vin. Blir av og til ustødig/svimmel også. Har slitt med dette i to måneder og de første ca 5 ukene hadde jeg også kraftig hodepine og var helt utmattet. Jeg isolerte meg også fra mine venner og var treg til å svare på meldinger. Føler meg også apatisk. Godt å høre at det ikke bare er meg… Dette skal vi klare å komme oss ut av!!
Da jeg endelig tok vett til å sykmelde meg hadde jeg hatt akkurat det du beskriver i ca et halvt års tid. Ble trigget av en umenneskelig travel sommer på jobb. Følte at jeg drømte midt på dagen, fant ikke frem til steder jeg var kjent, hadde gjort arbeidsoppgaver jeg ikke kunne huske å ha gjort. Følte at kroppen min var tom, og at øynene mine var et glass jeg så ut fra. Var svimmel, kvalm og synet mitt var påvirket. Ble kjempe redd og følte jeg ikke hadde kontroll over noe. At ingenting var sikkert. Feilet på demenstest på DPS.
Det ble bedre nok så fort etter jeg ble sykmeldt. Hjernen min var totalt overbelastet.
Jeg slet med DPDR fra 2013 - 2019. Og i perioder etter dette. Ikke bli redd fordi jeg hadde det så lenge, jeg visste ikke hvordan jeg skulle angripe det, og brukte mye tid på googling/research. Dpdr er egentlig bare et symptom på at kroppen din er stresset/utslitt, det er en helt naturlig følelse og finnes ikke farlig. Det var en nyttig følelse den gangen vi bodde i huler, for da var det en måte for kroppen å skåne seg selv mot fysisk og psykisk smerte hvis du f.eks ble spist av en tiger… I dagens samfunn vet ikke kroppen forskjell på skummel tiger og angst/stress, og derfor er den en del av mennesket fremdeles. Det første du skal gjøre er å slutte å google/lete etter løsninger. Jeg regner med du som meg har vært inne på diverse forum og lest om folk som har hatt dette i årevis og aldri blir bra. Det er tull, dette kommer du deg ut av. Det går ikke an å ha så “mye” dpdr at du aldri blir kvitt det, det er umulig. Det neste du skal gjøre - og jeg vet dette er vanskelig - er å bare akseptere at følelsen er der, du trenger ikke like den, men ikke reager på den, la den være og fortsett med dagen din. Så kan du øve på å slappe av i spente muskler, samtidig som du tar noen rolige dype pust med magen… Dette høres kanskje rart ut, men poenget her er å lære kroppen at alt er trygt og godt, slik at kroppen beveger seg bort fra angstmodus og inn i “rest&digest” som er der vi ønsker å være. Kroppen nekter å tro deg hvis du bare tenker det, samtidig som skuldrene dine er helt oppunder ørene. Det finnes en fyr som har laget et program for dpdr, han vil jeg absolutt anbefale, men du må ikke ha det programmet for å komme gjennom dette. DM meg i så fall. Dette klarer du, jeg trodde aldri det skulle gå, for å si det sånn.
Takk. Vanskelig når hodet er totalt fiksert på dette. Når j gjør andre ting tvinger følelsen seg på «jeg er ikke meg jeg tenker ikke noen vanlige tanker eller reagerer på vanlig måte
Klarer ikke ikke tenke på det
Jeg forstår at det er veldig vanskelig, men det er sånn dpdr er, og det er skremmende/irriterende, men veldig mulig å komme ut av. Vet ikke om det er lov å linke til andre nettsider her, men sjekk ut Jordan Hardgrave. Han har det dpdr programmet, og han har også en youtube kanal.
Ingen sjans for at det bare går over?
Når man får mer overskudd feks? (Er utmattet i bunn)
Medisiner? Antipsykotika i lav dose feks?
Selvfølgelig, dette er bare et symptom på at kroppen er overbelastet. Jeg får dette fortsatt i perioder hvor jeg har vært veldig stresset/sliten, men da gjør jeg som jeg beskrev over, slapper av i muskulatur, puster med magen osv, så er det vekk igjen på et par dager. Sånn sett er det en fin indikator på at man har kjørt seg for hardt. Men, et veldig fokus på hvor fælt det er vil jo stresse deg ytterligere, som ikke akkurat gir deg ro til å hente deg inn igjen. Medisiner har jeg ingen erfaring med, kan hende det er noen andre her som kan uttale seg om det:)
Hei Shira. Tenkte kanskje jeg skulle dele noe av det jeg har fått med meg rundt det temaet. Jeg sikter ikke nødvendigvis akkurat til DPDR, men generelt dissosiative plager. Dissosiasjon skal jo være det forsvaret vårt som er vår siste utvei når alt annet feiler, så mye tyder jo på at du ikke har hatt det spesielt bra. Jeg for min del har levd med dissosiasjon gjennom store deler av livet, og i motsetning til MrBear så vil jeg si at det så absolutt er behov for denne typen forsvar i dagens samfunn også. Det føles sikkert ikke så hensiktsmessig når det skjer på grunn av høyt stress i hverdagen, men det å kunne koble fra kroppen ved vold eller overgrep hjelper deg jo å håndtere stresset i ettertid sånn at du kan fortsette å leve uten å bli fullstendig overveldet. Og dissosiasjon er jo også mye mer enn uvirkelighetsfølelse og vansker med å kjenne på følelser, for det kan jo begrense hukommelsen en hel del, og i de mer ekstreme tilfellene så dannes det jo deler på innsiden som fungerer uavhengig av hverandre kun for å hindre tilgang til smertefulle ting sånn at man kan fortsette å leve livet sitt.
Så hvordan kan du få det bedre? Hvis det kom på grunn av livssituasjonen du står i så burde du jo starte der. Nå vet ikke jeg helt hvor skoen trykker, men egentlig så vil jo alle grep som oppleves som positive være med å styrke deg igjen sånn at dissosiasjonen forsvinner (sannsynligvis). Ta opp kontakt med venner og familie, gå turer eller start på treningsstudio, eller kanskje ta opp en ny hobby…eller start i jobb eller bytt hvis du føler den du har ikke er spesielt givende for deg - og hvis du ikke er arbeidsfør så finnes det jo sikkert lavterskeltilbud i nærheten av deg som du kan benytte deg av.
Ang medisin så har jeg lest at forsøk med naltrexone ved dissosiative lidelser har hatt effekt, men dette er ikke forsket spesielt på så det er sikkert ikke så lett å få med legen på akkurat denne medisinen. Ellers vil jo sikkert antidepressiva hjelpe å senke angsten og stressnivået, sånn at du føler mestring i livet igjen - og på det området så jeg at mange med dissosiative lidelser foretrakk Venlaf… fremfor typiske SSRI, siden den ikke påvirker følelseslivet i så stor grad (men den har masse bivirkninger ved oppstart og seponering, så man må nesten kjenne etter hvor stort behovet er. Jeg angrer ikke ett sekund heller på at jeg seponerte andre medisiner og startet opp på denne).
Ble litt omfattende dette, men etter å ha levd med dissosiasjon hele livet uten å forstå hva det var så er det et tema jeg føler sterkt for og interesserer meg i - men alt dette er fortsatt bare mine personlige meninger og erfariner, for jeg er så absolutt ingen lege. :)
Jeg relaterer så mye til det du skriver, kan jeg snakke med deg privat?🙏🏻
Hei! Selvfølgelig🙂
Hvor kan jeg skrive til deg privat?😅
Sendte deg en Pm🙂