Så en vanlig lørdags morgen sitter jeg i sofaen og tenker på hva jeg vil gjøre. Min samboer er ute i garasjen. Han driver med sin hobby. Vi er barnløse, det er slutten av mai. I begynnelsen av mars skulle jeg født en jente. Jeg ser henne for meg brune store øyne, kanskje mørkt hår. Hun har iallfall store røde bolldeskinn og en nusselig liten nese.
Nei, jeg vil spille gitar. Jeg kan jo kanskje synge for henne. Vise henne at jeg kan spille noen accorder. Jeg ringer min far, gitaren han kjøpte til meg da jeg må ha vært 14 eller noe ligger i en bod hos han forglemt i nesten ett tiår. Idag er dagen den skal taes ut.
Jeg kjører til han, de skal på ishocky kamp. Norge har kommet til vm finale. De kunne tenkt seg å sitte på med meg til byn. Jeg roser stemoren min sin kjorte, den var fin. Men hun følte seg stygg i den og skiftet til en annen. Jeg roste den også, den var fin.
Jeg hentet gitaren i boden. Stemor er litt mistenksom. Er ikke det hennes datters gitar? Nei sier jeg, jeg vet det for jeg var veldig glad i gitaren min. Jeg husker det soleklart den dagen jeg gikk og kjøpte den gitaren sammen med pappaen min. Det var den vakre marmorerte ringen rundt hulle til kassen på den som gjorde den så spesiell den dagen for meg. Det var noe viktig for meg, en følelse. Glad var jeg idag at jeg hadde denne følelsen, den gjorde at jeg husket dagen jeg kjøpte den gitaren. For jeg var helt sikker på at stemor tok feil. Kunne jo hende hun hadde gjort pappa usikker nok til å holde gitaren igjen, og kunne jo hende stesøsteren min hadde trodd at det var hennes. Da ville jo kanskje ikke mitt ord eller minne betydd noe som helst.
Jeg sitter i vinterhagen med pappa. Han tar noen øl. Stemor fikser seg forran speilet. Meg og pappa snakker om en bok jeg har lest og vi reflekterer rundt denne, vi snakker om livet som vi pleier å gjøre. Vi kommer innpå sport, historie og politikk som oftes.
Stemor er irritert. Vet ikke hvorfor, hun nevnte dette med gitaren. Jeg stod fast på mitt, rolig. Hun og pappa de sender hverandre små stikk som de pleier. Jeg prøver å glatte over med litt ufarlig og upersonlig grå humor. Stemor sier at pappa gjør bare slikt når jeg er der. At han behandler henne bare dårlig forran meg. Ikke vet jeg hvorfor. Ikke vet jeg om det er sant, jeg er jo ikke der.
Jaja. Jeg kjører dem til byn. Vi er nesten fremme. Jeg husker faktisk ikke hva jeg svarte på, men jeg snakket om at jeg ville bli gravid igjen. Jeg må bare bli frisk. For de siste 6 månedene har jeg ikke klart å jobbe 100%. jeg må bare ..hun avbryter. «A**** er gravid!». ja, min stesøster.
Oi, ja gratulerer til henne. Hva skjedde nå?
Det er alltid stas å bli gravid men når babyen din dør.- da er du helt alene, iallfall etter at blomstene visner. Deretter er det ingen bryr seg om deg eller babyen din. Jeg har ingen bilder. Jeg har malt henne fra minnet mitt. Jeg har ingen grav. Jeg og min samboer tente lys for henne på julaften på siden av gravplassene. En provosorisk stenløs grav. Egentlig en gressflekk som aldri har sett eller rørt med min June. Hun døde inni meg. Min baby døde inni min kropp for min hånd. Mitt valg.
Jorden snurrer fortsatt rundt. Jeg sitter fast i skyggesiden av graviditet. Alle rundt meg, lykkelig glad og feirende, jeg må være med på det eller så er jeg en bitter, æreløs og stolthets løs dame. Som en evig vinter, er det grått og svarthvitt inni meg. Jeg står og lyger utad at jeg ser og føler sterke farger slik at de ikke dømmer meg. Forlatt i en iskald skyggeside.
Kan du ikke være glad på andre sine vegne? Jo, jeg vil det.
Kan ikke du forstå min sorg? Nei. Vil du det?
Jeg sitter hjemme i sofaen min. Jeg skjenner henne på byrtset mitt. Hun ligger der og hviler. Puster i takt med meg, opp og ned med brystet mitt. I en harmoni. Jeg skjenner på føttene hennes. Lubne, varme og levende. Jeg ser den lille munnen og nesen. Jeg ser øynene som er igjen. Fredelig ligger hun der på brystet mitt og hviler. Jeg skjenner på hode hennes. Små små hår tynt ligger oppå det enda åpne skallen. Hun har en bittelite punkt påtoppen av hode som pulserer. Hun er trygg her. Hun har helt roen. Kanskje hun har sovnet etter bleieskift. Kanskje jeg nettopp hadde ammet henne?
Hun har en rosa body, og jeg skjenner varmen hennes. Det er så ekte for meg. Bare meg og min baby. Min baby.
Hvem var hun? Var hun kvikk i kommentarene? Var hun et mattegeni? Var hun følsom og omsorgsfull? Var hun ansvarsfull? Hvilket liv ville hun valgt å leve?
Kanskje hun var et stabeist som brydde seg om andre. Kanskje hun hadde drømt store drømmer og hadde en fantastisk fantasi som jeg ville frydet meg over å høre på og ta del i hennes lille verden. Å se henne bli et helt unikt menneske. Hvilket liv skulle hun leve på denne jorden og hvilke inntrykk og avtrykk skulle hun legge igjen?
Hun heter June. Hun lever så lenge jeg lever. Aldri kan noen fremtidig barn jeg får ta hennes plass som et unikt vesen, menneske som skulle vært her med meg. Hun har lagt igjen ett avtrykk i meg som bare jeg har fått æren av å forstå dybden og tyngden av.
Jeg så henne på en ultralyd. Hun sparket og var levende. Perfekt, hun var perfekt.
Så, vil ingen rundt meg vil lese dette. Ingen rundt meg vil vite det. Jeg vil få råd som skal ta bort min smerte. Men den kan ikke taes bort. Den skal ikke bort. Den er der i sinn helhet, for June er verdt å sørge. Men, jeg hadde ønsket at dem ville bare tatt en titt, anerkjent det og respektert det. Tatt det litt innover seg. Anerkjenne June. En tapt datter, barnebarn, tipp oldebarn og niese.