Det er trist å høre, og det virker som om det stort sett har gått i medisiner, den behandlingen du har fått? Selv har jeg bevisst ville unngå medisiner, selv om jeg også har slitt i mange år og kanskje ville hatt nytte av dem, men slik jeg ser på dem, så virker de mer som noe som forskyver problemene heller enn å løse dem.
Mye har skjedd på 20 år siden jeg begynte å prøve å få hjelp. Nå er det mer og mer bevissthet rundt traumer og hva en ødelagt barndom kan gjøre/gjør med en, og hva en kan gjøre med det. For min del hjalp det meg mye da jeg begynte å lære om traumer, stabilisering og det å roe ned nervesystemet. Det hjalp meg også til å skjønne meg selv bedre.
Jeg har brukt manualer/bøker fra modum bad som har hjulpet meg mye.
- Mindfulness og medfølelse - en vei til vekst etter traumer av Salvesen og Wästlund
- Tilbake til nåtid
- Traumerelatert dissosiasjon av Boon, Steele og van der Hart
Den første er mer generelt for dem som lider av PTSD, sånn andre traumer enn barndomstraumer, men den har mange gode øvelser i forhold til å roe ned nervesystemet, og til hjelp for å greie å føle mer på gode ting. Det var også veldig gode forklaringer i den i forhold til hva som skjer med en når man opplever traumer og hvorfor man kan syns øvelsene er vanskelige. Også om hvordan man kan gå frem for å ikke bli overveldet av følelser.
Andre boka er om barndomstraumer, men jeg hadde ikke så nytte av den. Den er ikke like detaljert. Den siste liker jeg best, for den tar for seg alle områdene i livet - også mat og søvn, og hva man kan gjøre for å få det bedre og et mer stabilt liv. Selv om den er rettet mot folk med dissosiasjon, og hvis man har opplevd det, så anbefaler de egentlig ikke å jobbe med denne boka alene, men jeg liker veldig godt alle hverdagslige tipsene.
Og det som har hjulpet meg sist, er å ha begynt hos en behandler som legger vekt på emosjoner heller enn det å skulle forandre tankene (altså emosjonsbasertterapi heller en kognitivterapi). Grunnen til at jeg får så mye mer utbytte av den, er at det er ikke slik at jeg kan forandre tankene til å bli slik at det som har vært før, er bra. Og at jeg kjenner hvor godt det er for meg med noen som virkelig prøver å sette seg inn i og forstå hvordan jeg har hatt det og hva jeg føler. Det er det jeg føler hjelper meg med å få ut følelsene mine og gjøre livet mitt lettere. Bare å bli forstått og bli møtt med medfølelse, har så mye å si. Men også at det ikke er en som sier at jeg må gjøre sånn eller sånn, selv om jeg også får tips av psykologen og hjelp til å skjønne folk rundt meg, så føler jeg at det viktigste er hvordan jeg føler meg og at psykologen prøver å hjelpe meg til å gå derifra med en god følelse, betyr veldig mye.