C-PTSD og forvirrende tanker

Andre psykiske helseplager
1

Hei… vet egentlig ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget for å være helt ærlig.
Jeg fikk for en liten tid tilbake diagnosen C-PTSD, sånn sett kom det ikke som noen sjokk da jeg har mistenkt og visst at jeg har noen form for PTSD de siste 4-5 årene.

Jeg har hatt en tøff oppvekst, psykisk og fysisk vold preget stort sett det meste. Skolen var en utfordring, å holde seg i jobb ble også det etterhvert.

På en eller annen måte har jeg klart å gifte meg, skaffe bolig og ett godt liv med den fineste mannen jeg har noen gang har kjent. Likevel finner jeg meg i en sky i mitt eget lille helvette som jeg kaller det.
Istedenfor å ha det livet jeg har planlagt, jobbet for og sett for meg, kjemper jeg en kamp med meg selv hver dag.

Jeg er syk. Har uforklareringe smerter forskjellige steder i kroppen, mageproblemer siden jeg var barn, og i de siste årene etter covid og hele sulamitten har jeg nå kronisk migrene og hodepine, muskelspenninger i så og si alle muskler inkl kjeven og fatigue i tillegg til alle de mentale plagene… Jeg sliter med dårlig søvn, mareritt nesten hver natt, flashbacks, påtrengende minner, følelseregulering etc etc…

Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge jeg orker å ha det sånn her. På den andre siden har jeg så inderlig lyst til å være den gode og kjærlige kona, venninna, søstera etc. Jeg føler jeg lever to forskjellige liv, det ene er hvor jeg prøver å være sånn som jeg egentlig er og vil, det andre er ei jente som aldri kommer seg videre. Ett skritt frem, to tilbake.

Jeg ser på meg selv som en pessimist, rett og slett fordi jeg er blitt vant til katastrofer, vondter, å bli nedbrutt og stå opp igjen så alt for mange ganger, jeg ser verden i grått at this point…

Jeg har så vondt, en smerte jeg ikke klarer å beskrive… ett sinne mot alt og alle som ikke så meg som barn, eller som bare stod å så på. En sorg for det tapte livet, og en sorg for den lille jenta som egentlig er meg, men som føles som en annen.
Tårene er som regel alltid rett baki der, og pusten er tung å trekke… trykket i brystet kjennes som en stor svart klump som bryter seg gjennom brystet og inn til hjertet, omfavner det som om det er dens beste venn, men i realiteten det lille helvette jeg aldri slipper unna.

Takk for at du gadd å lese dette meningsløse innlegget og min tunge hemmelighet. Peace

2

Har du noen mulighet til å konfrontere dem i voksen alder så kan det muligens hjelpe deg i prosessen med å komme videre.

3

Hei.

For det første at innlegget ditt er alt annet enn meningsløst. Jeg skjønner godt at du sliter med mange ting. Jeg har selv C-PTSD eller noe, hatt det vondt i oppveksten og ingen som så det eller ville se det. Og det er kanskje mest vondt, alt alle andre ikke så det. Nå går jeg til en psykolog som ser hvor vondt jeg har hatt det, i tillegg til at jeg har vært igjennom flere bøker med traumebehandling og konkrete råd.

Det andre jeg vil si, er at du ikke må gi fra deg det som er godt nå, bare fordi du har det så vondt inni deg. Det er så viktig. Jeg forstår at du kan føle at du ikke har noe å gi eller noe sånt, men vær så snill, selv om du har hatt og har det vondt, så betyr det ikke at det gode ikke eksisterer nå eller vil eksistere. Og i tillegg er det gode det som kan redde deg. Det betyr så utrolig mye, og det er så godt gjort av deg å få alt dette. Og jeg forstår at det er fortvilende at det vonde ikke forsvinner selv om du har det slik, men jeg kan love deg at det finnes hjelp og ting du kan gjøre. Og folk som kan forstå.

Jeg vet ikke om det å konfrontere folk fra den tida er det du trenger nå. Det må du selv kjenne på. Noen liker å skrive det ut til den eller de det handlet om, uten å nødvendigvis gi det til dem. Men det kan også bare gjøre vondt verre å prøve å konfrontere noen, eller bare prøve å si til noen fra den tida hvordan man følte seg, fordi de kan reagere med å gå i forsvar eller ikke tro på det du sier - og kan f.eks. si at det har ikke skjedd. Og jeg tenker, og det har jeg selv lært meg, at det er viktig å beskytte en selv mot dem som gjorde en vondt før, hvis de kan fortsette å gjøre en vondt nå.

Du skriver at du lever i to forskjellige liv, og det er ikke uvanlig når man har opplevd barndomstraumer, for å greie å overleve dem og komme seg videre i livet som barn, så skiller man traumene fra resten av livet. Slik at man på en side kan være vellykka eller leve normalt - iallfall sett uten ifra, mens man på den andre siden har dette vonde man går og bærer på. Jeg fant ei bok eller manual om som heter “Traumerelatert dissosiasjon”, og den opplevde jeg som veldig nyttig for meg, uansett om man har dissosiasjon eller ikke (det er noen som er strenge på definisjonen), så var det veldig nyttig. For den handler om ferdighetstrening og hvordan man kan stabilisere livet sitt og få det bedre. Jeg kan anbefale den på det sterkeste. Den og andre manualer fra Modum bad om traumer.

Jeg håper noe av dette kan være nyttig for deg. Ellers er det bare å ta kontakt hvis du ønsker det.

4

Man må selvfølgelig være godt forberedt på en konfrontasjon, og ha en strategi for å håndtere responsen. Dette skal man først og fremst gjøre for sin egen del. Det handler om å ta tilbake det man har rett på, ikke om hevnmotiver.

5

Takk for at du leste og for svaret. Det var litt godt å høre fra noen som vet hvordan det er…

Jeg har tatt det opp f2f, i ganske mange år var det svar som «du var jo en umulig unge», og «vi visste ikke bedre» eller rett ut at det aldri har skjedd og jeg må ha drømt det etc…

De siste ukene har de skjønt det endelig hva de har gjort mot meg, og er villige til å hjelpe meg der de kan og jobbe for familien og forholdet nå. Så sånn sett har jeg kommet ett stykke i healingsprocess.

Men faen as… ødelegger meg likevel.
Skal snart begynne i traumebehandling så satser på det skal hjelpe 🩷

Ellers er det jo mye riktig i det du sier med å holde på det gode, de fleste ganger klarer jeg det i korte perioder før «styggen på ryggen» banker på døra igjen😪 evig loop haj

6

Jaa helt sant.

7

Hei.
Leste innlegget ditt og vil bare takke deg for at du delte historien din med oss. Det er så mye trøst i å vite at man ikke er alene med problemene. Jeg har selv CPTSD og kunne kjenne meg igjen i mye av det du skrev. Håper du har det bra! Stor klem.

8

Takk for at du deler. Mye gjenkjennelig her. Det gjorde at det både var godt og vondt på samme tid å lese. Håper du har det litt bedre idag enn da du skrev innlegget. Selv har jeg akkurat registrert meg her og prøver å bli kjent med hvordan sidene fungerer og få litt oversikt 🙂

9

Takk 🩷 Det er godt å vite at man ikke er alene i de verste følelsene.