… Jeg skulle gjerne hørt deres erfaringer når det gjelder diagnosen.
Jeg kjenner meg igjen i omtrent alt på symptomlista, men jeg opplever ikke flashbacks og mareritt. I følge psykologen min så må man ha flashbacks og en vanlig PTSD på bunnen. Men jeg er anspent og har mye angst, sliter med følelsesregulering, reagerer ofte med sinne eller at jeg fryser til i situasjoner som kan minne om traumatiske opplevelser fra når jeg var barn, har i perioder et elendig selvbilde, og isolerer meg en del.
Så, kan man ha denne diagnosen uten flashbacks? Problemet mitt er at jeg opplever ikke at jeg får den hjelpen jeg føler at jeg trenger, og at jeg ikke blir tatt tilstrekkelig nok på alvor (blir henvist videre til psykoedukativ gruppe og psykomotorisk fysioterapeut). Setter pris på svar 😊
Hei. Jeg har slitt med angst (sosial og generalisert) i mange år, og gått lenge hos samme psykolog. For noen måneder siden begynte jeg også å gå til psykomotorisk fysioterapeut, og utifra det jeg opplevde skjedde i kroppen der ble inspirert til å ta litt ordentlig tak igjen hos psykologen. Vi snakket mer om ungdomstiden min, og jeg klarte bedre å beskrive hvordan jeg har det. Jeg har være innom tanken på at jeg kan ha det meste, men PTSD/CPTSD tenkte jeg aldri på som en mulighet, da jeg ikke har opplevd krig, overgrep, vold eller annet alvorlig traume. Men da psykologen min sa at hun tror jeg har dette og forklarte det, ga det veldig mening. Jeg kjenner meg igjen i alt når jeg leser om det, og føler at jeg endelig har fått litt mer forståelse for hvordan jeg har det. Jeg håper det vil gjøre det enklere å få god og riktig hjelp framover.
Når det gjelder flashbacks og mareritt vil jeg ikke si at jeg har mye av det, men jeg har en del stressende drømmer og emosjonelle flashbacks. Jeg opplever det ikke som flashbacks i den forstand at jeg ser det for meg som en film, men det er mer at kroppen reagerer og jeg får samme følelse som jeg fikk i bestemte situasjoner, selv om jeg er helt trygg. Hvis det gir mening.
Slik du forklarer det høres det ut som du og kanskje opplever mer emosjonelle flashbacks? (Jeg vet ikke om det er et fagbegrep, men jeg snakker om det med psykologen hvertfall)
Dette er ganske nytt for meg, så jeg er ingen ekspert, men tenkte jeg kunne dele mine erfaringer😊
jeg har c-ptsd jeg har daglig tilbakeblikk og vonde episoder og siste året har jeg hatt mareritt vær natt våkner med hjærtebank og gjennomvåte sengeklær og en panikk
men i ptsd så kan du ha episioder som er krevende som minner deg om det du har gått igjenom men tviler på du har kompleks/ cptsd
Takk for svar og god beskrivelse! Det du beskriver er litt sånn som det jeg opplever. Jeg håper du får god hjelp for dette, jeg tror det bl.a. finnes gruppeterapi for folk med traumer. Og så virker det som om flere psykologer nå kan ta i bruk EMDR, hvis du har vært borti det?
Takk for det. Jeg har ikke vært borti EMDR nei, men jeg har og hørt at det kan hjelpe. Jeg er åpen for å prøve det og dersom behandler foreslår det. Jeg tror og gruppebehandling kan være bra, men det er noe jeg syns blir veldig vanskelig. Det er vel derfor det virker og vil jeg tro, man må nesten bare jobbe gjennom det vanskelige:/
Jeg håper du og psykologen sammen kommer fram til noe som kan hjelpe deg. En diagnose er jo bare for å vite hva man sliter med, og enklere kunne få den hjelpen man trenger, så det er viktig å ikke bli for opphengt i det og🥰
Emosjonelle flashbacks er den store utfordringen for de med CPTSD. De fleste opplever disse uten at noen visuelle minner kommer opp. Kroppen går i beredskap og gjenopplever noe i stor grad ubevisst for de fleste.
Jeg husker ikke drømmene mine, så mine indikasjoner på mareritt er å noen ganger våkne opp i et vanvidd, være utslitt om morgenen. Jeg har kroniske søvnproblemer og skjønte ikke hva kroppen gikk igjennom om natten før jeg gikk med smartklokke og fikk varsel om pustefrekvens og pulsvariasjon om natten. I perioder er dette verre enn andre.
CPTSD kommer i mange grader og av forskjellige grunner, og alle er ikke like selv om symptomene er av samme type.
Det fine med gruppeterapi er at man møtet andre med samme problematikk, så det kan hende det blir bedre enn du tror 😊 Det virker som om du er godt utredet, og da er du allerede kommet langt 😊
Interessant det du sier og takk for at du deler. At cptsd kommer i forskjellige grader er verdt å merke seg. Jeg antar at du har emosjonelle flashbacks? Kan du i såfall beskrive hvordan disse oppleves for deg? Jeg er bare konstant i beredskap, og har følt meg i varierende grad redd stort sett hele livet. Og av og til får jeg en veldig ekkel følelse i magen, uten forvarsel. Som at alt håp er nå ute. Og så er det borte nesten like fort som det kom. Håper forresten at du får hjelp slik at du kanskje slipper å ha slike netter i fremtiden. Unner alle å føle seg trygg når de sover.
Heisann
Dame på 41 her. Fekk diagnosen ptsd når eg var rundt 19-20, og Kptsd i slutten av 30 årene. Har fått god behandling i form av traume behandling.
Har aldri hørt at flashback er eit must for å få diagnosen ptsd faktisk.
Man skal ikkje henge seg for mykje opp i sympt.lister, det kan være inviduelt. Men ta utgangspunkt i nokre fellesnevner.
Eg for min del opplever fysiske reaksjoner ved triggere, spes ved lukter. Kroppen reagere kjappere/husker kjappere en “meg”. Det er pinlig å innrømme, men oppkast/diaré blir da resultatet.
Men hadde samme sympt.bilde som deg da eg var yngre, mykje sinne/vansker med følelse regulering. Fekk faktisk diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse først, før eg åpnet meg opp og lot psykolog få lese feks journal frå barndommen. Dessverre er det mange som blir feildiagnosert i starten.
Har du vurdert å få en uttalelse frå ein annen psykolog? Du står fritt til å velge ny behandler, og det er fritt sykehus valg(dps).
Man seie gjerne at man må være frisk for å være sjuk i Norge, for det krever mykje å få rett hjelp. Prøv ei ny runde med ein annen psykolog om du orker, ikkje gi opp!
Hei.
Jeg er 36 år gammel, og har cPTSD.
I mitt tilfelle så vokste jeg opp som barn og ungdom i en militær familie, hvor det over mange år var grov omsorgssvikt, og det ble ofte utøvd både fysisk og psykisk vold i nære relasjoner. Det offentlige systemet sviktet helt, det var ingen som plukket opp på signalene, eller sendte bekymringsmelding.
Jeg fikk panikk angst for å sove, mareritt og flashbacks når jeg var rundt 12 år.
Jeg kom meg bort fra det hjemmet når jeg skulle i førstegangstjeneste som 18-åring.
Og den store psykiske smellen kom bare noen få år etter det.
Jeg ble avsluttet etter 10 år i psykiatrien, og sliter jeg fremdeles med triggere, mareritt, flashbacks, og får de samme panikk anfallene hvor jeg brått setter meg opp i sengen og hiver etter pusten å kjenner pulsen i ørene… Jeg våkner av mareritt stort sett hver natt. Og jeg føler meg stort sett som ett menneske med veldig lite verdi, eller at jeg er ødelagt. Møter jeg for mye direkte tung personlig motgang, så hender det at jeg blir dissosiativ.
Ting har jo selvsagt blitt bedre etter så mange år med behandling, jeg har lært mye om meg selv, og teknikker for å håndtere psyken min. Det ble også lettere etter at jeg flyttet til motsatt del av landet, hvor det er færre triggere… Men jeg vil bestandig måtte leve med mange av disse plagene. I mitt tilfelle er diagnosen med livsløp.
Når det gjelder selve diagnosen og kriteriene, så må du først kvalifisere for en PTSD diagnose, og så må du i tillegg ha de typiske tilleggs symptomene og bakgrunn for cPTSD. Dette er jo standardisert i ICD-11 under kode: 6B41. Og man finner frem til diagnosen gjennom tester, historikk og de symptomene man har. For min del så tok det noen år før jeg fikk en ferdig avklart diagnose. Først fikk jeg GAD, så PTSD og tilslutt cPTSD.
Jeg er 28 år gammel. Jeg ble diagnostisert med kompleks posttraumatisk stresslidelse på grunn av ekteskapelig vold og mishandling i løpet av fem års ekteskap. Jeg har mange negative tanker, panikkanfall og frykt, angst, tilbakeblikk som om alt skjer akkurat nå i dette øyeblikket, intense indre smerter, følelser av ensomhet og isolasjon, tap, tap av tillit til meg selv og alle, selvmodtenker ,lavt selvtillit- image og selvforakt. Jeg føler at jeg sakte dør. Selv om jeg prøver å unngå disse følelsene, men det er ikke mulig å flykte fra dem