Hei.
Jeg skriver dette fordi jeg ikke klarer å holde det inne lenger.
Det jeg sliter med er ikke bare “dårlige tanker om meg selv”. Det er et selvhat som føles konstant, intenst og vanskelig å forklare. Det ligger der hele tiden, som noe som brenner i bakgrunnen uansett hva jeg gjør. Det er ikke noe jeg bare kan legge fra meg eller tenke bort. Det er der når jeg våkner, når jeg er på jobb, når jeg prøver å sove.
Depresjonen har også blitt en del av alt. Det føles som om hodet mitt går i en tung tåke hele tiden. Lite energi, lite mening, og en konstant følelse av å være mentalt utslitt. Mange dager handler ikke om å leve, men om å holde ut lenge nok til at dagen er over.
Jeg har ikke noen planer om å ta livet mitt, men jeg kjenner at jeg ikke har noe å leve for heller. Det er mer som at det ikke spiller noen rolle. Jeg prøver ikke å skade meg selv, men jeg merker også at jeg ikke bryr meg nok til å beskytte meg selv ordentlig heller.
Etter hvert som selvhatet ble sterkere begynte jeg å isolere meg mer med vilje. Ikke fordi jeg ville være alene, men fordi jeg var overbevist om at jeg var dårligere enn alle andre. Jeg gikk rundt og så ned i bakken, holdt meg unna, gjorde meg selv mindre.
Samtidig gjorde jeg det motsatte mot andre. Jeg dømte nesten ingen. Jeg prøvde alltid å forstå hvor folk kom fra, sette meg inn i deres perspektiv, gi dem rom. Jeg kunne se nyanser i andre mennesker, men ikke i meg selv. Mot meg selv finnes det bare én versjon, og den er negativ.
Nå lever jeg ganske isolert. Jeg jobber mye til sjøs, og utenom kollegaer og nær familie ser jeg nesten ingen. Jeg har nesten ikke venner igjen, Det føles som om livet skjer rundt meg, men ikke med meg.
Når det gjelder jenter, så lar jeg det aldri komme i gang. Jeg holder avstand med vilje. Ikke fordi jeg ikke vil ha noen, men fordi jeg føler at jeg bare er en byrde. At det ikke er riktig å dra noen andre inn i det jeg er og det jeg sliter med.
Bestevennen min tok også sitt eget liv ganske nylig, og det har satt seg dypt. Jeg var i rommet hans etterpå og gikk gjennom tingene hans, og det er et bilde jeg ikke får ut av hodet. Det føles som om noe i meg ble ødelagt der, og jeg har ikke klart å sette det sammen igjen.
Jeg går rundt med en konstant blanding av selvhat, skyld og tomhet. Jeg prøver å bli bedre, men det føles meningsløst når jeg alltid ender tilbake på samme sted.
Jeg vet hvor viktig psykisk helse er, og jeg støtter det jeg kan, blant annet Mental Helse. Men det føles ganske ironisk når jeg ikke klarer å håndtere mitt eget.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av å skrive dette. Men måtte lufte litt :P