Jeg har vært deprimert i mange år. Da jeg var 10 begynte livet å bli dårlig. Da jeg var 11 hadde jeg selvmordstanker og selvskadet. Da jeg var 14 så var jwg hos bup og fikk diagnosen vedvarende depresiv rekasjon (som basically er mild kronisk depresjon tror jeg?)
Nå er jeg nesten 17, og livet suger fortsatt. Ting er bedre til en viss grad. Jeg fantaserer fortsatt negativt, men jeg skader ikke meg swlv og har ingen planer om å gjennomføre noe negativt mot meg selv.
Men selv om ting er lott bedre, så er det fortsatr så vanskelig. Det føles som om jeg drukner og kan ikke svømme opp. Som om jeg kveles. Og jeg er så ensom og hele pakken, selv om jeg har flere venner nå. Det bare føles ikke ut som at ting kan bli bedre. Jeg fikk ikke plass på bup fordi jeg ikke er fare for meg selv. Jeg drar til sykisk helse tjeneste så ofte jeg hsr tid, men det å snakke med noen hjelper egentlig lite. Selv on jeg får ut tankene mine er det fortsatt ille. Jeg kan ikke se for meg å leve forbi 20 årene. Og jwg er redd for at jeg skal ødelegge livet mitt ved å bare gi opp og dermed ende opp uten noe.
Jeg er trans, så for øyeblikket venter jeg bare på at jeg skal få begynne på testosteron. Jeg håper at det på en eller annen måte bare magisk skal fikse hvordan jeg føler meg, men jeg ver jo at det er mer enn bare det.
Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å søke hjelp. Jeg har prøvd å tenke “grønne tanker” og å telle 5 røde ting.
Blir det noen gsng bedre? Eller må jeg bare føle meg som dette for alltid? Hva skal jeg gjøre?