De siste fire ukene sånn omtrent, har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal klare å forsvinne fra verden. Å avslutte livet på en måte som skåner omgivelsene mest mulig er jo umulig.
Å kaste seg foran et tog eller en trailer lager helvete for sjåføren. Å “gå seg bort” i skogen og fryse ihjel kan man jo gjøre, men ille om noen finner kroppen i en stygg tilstand.
Når jeg er ute og kjører, ser jeg ofte etter steder hvor det kanskje bare hadde gått an å stikke seg vekk…
Jeg VET dette er irrasjonelt, jeg vet det er folk som vil savne meg. Jeg vet at jeg egentlig vil bli reddet/funnet, men er redd det vil være for sent, siden jeg er mye alene og det vil ta tid før noen merker jeg er borte.
Det hører med til historien at jeg og mannen har forsøkt (og prøver vel fremdeles) å reparere et ekteskap som havarerte i januar i år. Kort fortalt; Han var utro, ville skilles, men valgte å “komme tilbake”, dvs, han dro ikke. Men det er tungt, tar krefter selv om det går framover med oss som par. Vi har vært gift lenge. Men trist, voksne barn og barnebarn unngår å besøke oss, det er vanskelig å omgås venner på “normalt” vis. Jeg er ensom, rett og slett.
Jeg er sliten av livet, har dårlig samvittighet, og tør ikke prate med noen om det. Spesielt ikke mannen min. Det vil ikke hjelpe noen av oss.
Men nå kjenner jeg, det hadde vært best om jeg ikke fantes. Men å forsvinne er ikke enkelt.
Veldig reflektert om dine egne selvmordstanker. Merker barn/barnebarn at det er en trist stemning hos dere, tror du, siden de unngår dere? For dere høres jo ikke ut som fæle mennesker, tross de høyst menneskelige problemene.
Her tror jeg det beste for din del er å gå fra mannen din. Synes du bør ta din egen helse og ditt eget liv fremfor alt annet. Ikke fokuser på X person som blir lei seg av en skilsmisse, eller X person som sier du må gi det en sjanse til… Du skal 100% gå for akuratt det DU vil.
Min mor gikk gjennom mye av det samme, og flyttet ut for seg selv, og har etter ett års tid det MYE bedre enn før. Hun angrer på at hun ikke gjorde det før, og sier hun stortrives i ny leilighet og alene.
Du må rett og slett starte på nytt, og gi faen. Drit i hva andre synes, eller sier.
Det første du bør gjøre er å gå til legen din, og fortelle alt. Du trenger noen å snakke med, så en psykolog bør kontaktes snarest. De kan hjelpe med mye, og dersom en har behov for det, finnes det anti-depressiva som hjelper veldig.
Du må bare stå på, og være sterk. Du har jo bare dette livet, så lev det fullt ut, og lev det som DU vil. :)
Jeg tror de er mest usikre på situasjonen, - hvordan er ståa akkurat nå?
Det er veldig forståelig. Dattera har vært tydelig, hun ønsker ikke å havne i en rolle som “megler”, og hun vil ikke blande ungene inn i dette. De er svært unge, men barn oppfatter mer enn vi voksne tror. Jeg har tydelige minner fra min egen barndom …
De andre “ungene” er vel også mest avventende, vi ser dem fra tid til annen.
Da fokuseres det på andre tema, og det syns jeg er ok.
Tanken har slått meg, og det kan ende opp med å gå hver sin veg.
Jeg har vært hos fastlegen flere ganger, han er ok å prate med.
Jeg har gått på antidepressiva i flere år pga kronisk psykdom, og har fått litt ekstra mot panikkangsten. Jeg har oppsøkt privat psykolog (pga lang ventetid hos det offentlige), og skal tilbake om et par uker. Det har hjulpet meg mye.
Jeg kommer til å kreve at mannen stiller opp til parterapi, for dette tror jeg ikke vi klarer å løse på egen hånd. Så det
Jeg er helt enig i dine synspunkter ang å ta vare på meg selv, det er jeg blitt flinkere til. Og jeg vet jeg klarer meg godt alene. Nå skal jeg øve litt mer på å gi faen, og bli mer tydelig på hva JEG vil.
Takk for tydelig svar fra deg, det hjelper å få snudd på de vonde tankene som dukker opp litt for ofte.
Det er ikke hyggelig å være megler mellom foreldre, nei. Jeg tenker at par/foreldre må gjøre en prioritering på det der. Det er ikke god skikk å ta diskusjonene og kranglene foran besøk/barn. Tror du at det er mulig å snu trenden?
Det kan du si. Vi forsøker å invitere på middag o.l., men enten passer det ikke, eller så svarer de ikke. Det er derfor jeg blir så lei meg. Heldigvis får vi «låne» seksåringen og ta med på tur en gang i blant. Da vil han i det minste huske meg…
Du kan jo bruke denne siden som en oppdatering på hvordan prosessen går, med å ta skritt for å gjøre situasjonen bedre for deg selv. Kanskje seksåringen kan bli en større del av livet etterhvert.
Hei jeg og mannen min har hatt en god del å stri med i parforholdet, dog ikke utroskap. Men uansett, jeg grublet døgnet rundt og følte jeg måtte finne ut både “hvordan reparere” meg selv, han og forholdet vårt. Det holdt på ( i tillegg til egne personlige problemer), å ta fullstendig knekken på meg, ble alt for mye! Jeg synes det har lettet mye i allefall, å gå i parterapi. Jeg klarer nå å ta bedre vare på meg selv. Jeg hadde selvmordstanker i vinter, telte på knappene om jeg skulle gjennomføre. Heldigvis lot jeg det bli med tanken, og nå er jeg glad for at jeg valgte å kjempe videre. Det har begynt å lysne litt nå, litt glede innimellom her og der i livet, ikke bare utslitt og deprimert og full av angst hele tiden. Vi begynte å gå i parterapi, og gikk først til en mannlig psykolog som var helt håpløs, vi sluttet etter 1 time. Så fant vi en psykolog som passet oss begge veldig godt, og vi går fortsatt i parterapi. Følte at det ga meg en mulighet til å samle meg, og fikk mer tid til å å tenke på egne behov. Og har innsett at når alt kommer til alt, så har vi ikke ansvar for andres reaksjoner. Tåler de oss ikke når vi forsøker å melde våre behov, så er vi sammen med feil person spør du meg. Jeg mener ikke at man skal være uvennlig eller urettferdig, jeg snakker bare om det å få være et menneske med egne behov. Føle at man kan bli satt pris på, verdsatt, går jo begge veier dette. Jeg føler nå at det går bedre med relasjonene til andre, familie og venner. Jeg hadde lite og ingenting å gi tidligere, tror andre merker det altså, at de lettere å holder seg unna. Det er også lettere å isolere seg selv og bare tenke mørke tanker, når man er tom for krefter. Det skal sies at jeg også tar timer hos psykolog alene, det gjør også mannen min. Jeg vet ikke hvor veien går videre, det er det jo ingen som vet. Jeg synes i allefall at du kan stille krav om å gå i parterapi, og håper du finner en som passer dere. Ta vare på deg selv og ikke gi opp! Kjenn på egne behov, og jeg tenker at om det føles mest riktig å bryte ut av forholdet så gjør det!