Hei.
Vil egentlig bare lufte tankene mine litt. Jeg har i 15-ish år hatt tanker om selvmord som en mulighet, og det hjelper meg egentlig litt når jeg har det ekstra tungt. Å kjøre en tur over noen broer og tenke at om det blir gale kan jeg alltids bare hoppe gir litt sinnsro. Dette er ikke noe jeg føler jeg kan prate med noen om, da det fort blir misforstått eller eskalert til noe jeg ikke ønsker.
“Problemet” med dette er at nå har jeg barn. Å forlate dem uten en far føles forferdelig, og flukt-tanken min fra før gjør at jeg nå føler meg mer fortvilet og trist enn noensinne. Jeg forsøker å ikke vise barna mine at jeg har det tungt, men det er vanskelig. De er heldigvis veldig små enda. At de skal vokse opp uten en far er en grusom tanke, men jeg er også redd for at jeg ikke klarer å være en god far når jeg har det tungt. Det virker ikke som jeg kommer til å få det bedre annet enn i relativt korte perioder, og det vil jeg heller ikke utsette dem for. Kanskje det er bedre om jeg forsvinner mens de enda er små nok til å ikke huske meg?
De verste dagene nå ser jeg på videoer av barn som får høre at foreldrene ikke kommer hjem igjen, og det “hjelper” i den forstand at jeg legger bort selvmordstankene. Men om jeg skal leve bare for barna mine så er jeg fortsatt usikker på om jeg klarer å gi dem noe bedre enn om jeg ikke var her.