Typen min betaler for skoleavgiftene for meg, og han har nylig tatt over en restaurant. Det er pengene fra restauranten som hjelper meg med å betale for skolen. Jeg føler at jeg ikke kan være hjemme når det er underbemannet der, og det har gått utover skole. Jeg har brukt mer tid der enn det jeg har gjort på å sette meg ned hjemme og lese. Jeg føler at jeg ikke kan bare være hjemme fordi jeg “skylder han økonomisk”, også har han en lillesøster og storesøster som er gravid, og av og til trenger de litt avlastninger der det blir meg som er løsningen på å være barnevakt (hvis han må jobbe). Det er hyggelig, men det er ikke lett å passe på barn alene når jeg har så mye skole (og nå ligger bakpå, er også eksamensperiode nå). Jeg tørr heller ikke å dra hjem til foreldrene mine i helgene fordi det pleier å være underbemannet i helgene. Jeg skulle ha hørt på mamma om å ikke takke ja til økonomisk hjelp, nå er det altfor tungt for meg. Mamma sa jeg skulle avslutte skolegangen og heller jobbe for å spare opp istedenfor.
Selv om han betaler skoleavgift, betyr ikke det automatisk at du må stille opp hver gang restauranten er underbemannet eller familien trenger barnevakt. Hjelp i et forhold bør ikke gjøre at du mister muligheten til å ta vare på din egen fremtid. Har du prøvd å sette deg ned for å snakke med han om hva du kjenner på?
Du virker som en person som prøver veldig hardt å gjøre alt riktig for alle rundt deg. Men akkurat nå trenger du også å beskytte din egen fremtid. Jeg hadde ikke satset alt på å jobbe, hvem vet hva du vil gjøre om 5år. Da er det fint å ha flere muligheter.
jeg vil bare stille meg bak spurv sin kommentar da jeg synes det er svært så mye fornuftig der. og når det er sagt så var det vel ikke en avtale at han skulle hjelpe deg økonomisk og du skulle hjelpe ham tilbake med restaurant og barnepass osv? og han vet jo du studerer og trenger tid til skolearbeidet ikke sant? asså for å koke det ned: det går an å hjelpe til litt men du må si nei beklager kan ikke når skolen seriøst trenger sitt. dette kan vel balanseres kan det ikke? jeg ville i alle tilfeller ikke gitt opp utdannelsen. det hadde vært førsteprioritet var jeg deg vennen ;)
Hvorfor tar du ikke studielån og blir uavhengige? Da er du “fri” , dvs du må betale tilbake ved endt skolegang, men trenger ikke ha dårlig samvittighet for kjærestens restaurant.
Hei, håper du får en fin påske. Bor i Oslo, fyller 20 snart, gutt. Har du kontaktinfo så kan vi snakke der hvis du vil.
Kan hjelpe deg med situasjonen. Har far som er veldig hjelpelig.
Haha ja vet har allerede lagt deg til. Heter lion. Men er skummelt hvis noen bor kjempe langt unna, så er mer sannsynlig hvis jeg spør flere samtidig.
Hvordan går det? Funnet ut av det?
Når jeg leser det du skriver så tenker jeg at du kanskje ikke har så mange å snakke med/med dette om. Siden du skriver her. Jeg tenker at du virker veldig nær moren din, også. Og at du kanskje savner å snakke med henne. Og at du typisk ville henvendt deg til henne i en sånn situasjon, hvor du trenger råd og støtte. Imidlertid skjønner jeg at det er vanskelig her siden restauranten krever mye av deg. Og moren din gav deg motsatt råd av det du gjorde. Og det altså ikke ble som forventet heller. Men du hadde en god grunn til å gjøre som du gjorde. Og det kunne like gjerne gått veldig bra.
Utfra det du skriver virker det, på meg, som om kjæresten din er en omsorgsfull type. Som bærer familien og de rundt seg på sine skuldre. Det er tydeligvis (tolker det sånn) han som hjelper søstrene sine. Ser for meg at han også hjelper andre familiemedlemmer og venner. Og han betaler dine skoleutgifter (som jeg godt kan skjønne gjør det veldig vanskelig for deg, ville også ha følt akkurat det samme, nå).
Kanskje en type som har blitt lært opp til ikke å kjenner sine egne begrensninger? Hvilken kultur kommer kjæresten din fra?
Du skriver jo at du føler på ting. Ansvar, å stå i gjeld til osv, vil jeg tippe.
Men det er ikke sikkert dette er hans forventninger til deg. At du SKAL hjelpe til så mye som du gjør nå. Han betaler jo også dine skoleutgifter, da ville jeg tenkt at han også vil at du skal bestå/klare utdanningen din.
Hva tenker han?
Siden du skriver her vil jeg tippe du ikke har snakket med ham om det. Du er kanskje redd for å ta det opp? Hvorfor? Det kan jo være greit å finne ut av.
Håper du klarer å få et liv du liker betydelig mer enn det du har nå.
❤️