Hei. Bare lufter noen tanker. Fra liten av ble eg utsatt for overgrep av mammas kjæreste i 7 år. Vokst opp med alkoholbruk i familien. Eg har gått i behandling til mange terapuater, men pga sykemeldinger og dei slutter så har eg sittet å snakket med nye terapauter frem til et vist punkt i livet så blir det ny terapaut. Etter eg begynte å snakke om livet så har eg kjent på en j… skam følelse samt å isolert meg fra alt og alle. Eg kjenner meg sjøl ikke igjen fra å være en livlig kar med masse hobbyer, venner og litt for engasjert i ting eg holdt på med. Nå er alt borte og eg kommer meg ikke ut av døra pga det knytter seg i brystet. Ser jo ting henger sammen i livet mitt til eldre eg blir og klarer å sette sammen hendelser og min egen oppførsel. Har en kompis som endte livet sitt i fjor sommer. Å siden den gang så har eg hatt samme tankene sjøl men får meg ikke til å gjøre det. Tankene er der konstant 24/7. Føler hverken glede med livet eller skjønner vitsen med livet. Vet ikke åssen eg skal komme ut av det med angsten, skammen eller å finne livsgnisten tilbake. Noen som har noe tips til hjelp?
Det er ikke slik det er ment å fungere. Den nye terapeuten skal sette seg inn i tidligere journalnotater, slik at du kan fortsette fra der du slapp med den gamle.