Jeg vokste opp med en pappa som prioriterte alt annent enn meg han ga meg falskt håp om at ting skulle endre seg, han løy og han glemte meg helt. Det var dager han glemte og gi meg mat eller glemte og legge meg. Mamma og pappa skilte seg når jeg var et, mamma var syk og fattig jeg kan huske juleaften uten julepynt og julemat for vi hadde ikke råd. Pappa var ikke tilstedet emosjonelt og alt han gjør når vi møtes de få gangene i året er og unnskylde alle årene han har ignorert sin egen datter bare for og gå rett tilbake til og ignorere meg med en gang jeg har dratt.
på grunn av barndommen klarer jeg ikke elske noen eller la meg selv bli elsket, jeg skulle ønske jeg kunne føle kjærlighet som alle andre men kroppen min lar meg ikke. Jeg tenker at det ikke er vert og være glad i noen fordi det varer aldri. jeg klarer ikke reagere normalt når noen er lei seg, det er som jeg mangler evnen til og vise empati. jeg føler det langt inni meg men klarer ikke vise det. jeg er redd for og ende opp som pappa en mann som bare løper vekk fra alle følelsene sine og alt som kunne gitt han glede. hver gang jeg liker en gutt så liker jeg han helt til han liker meg og når han gjør det så forsvinner jeg eller så likte jeg han så godt at jeg tenker at det kanskje er verdt og prøve også ødlegge jeg alt. Klarer heller ikke fysisk kontakt jeg pleier og forsvinne inn i mitt eget hodet og bare rømme vekk et sted lagt inni hjernen.
litt kaotisk emne men ja ja
takk for at du leste :D