Jeg har skilte foreldre, oghar hatt det side jeg var 7 år, men det gjør det ikke greit, eller “vanlig”. Jeg blir minnet om det til daglig på skolen osv. Av at folk snakker om ting de gjorde over helgen med “mamma og pappa”, som jeg sikkert aldri kommer til å oppleve på samme måte.
Jeg hører folk snakke om, spesielt når det er varmere ute, at de drar på stranden og sånt med begge foreldrene, og har det koselig med begge foreldre samtidlig, og jeg savner det, å kunne ha en vanlig familie som ikke er helt fucka opp.
Pappa begynte å drikke mye etter at de skilte seg, og jeg husker at han tok flere øl til middagen noen dager og ble redd for at noe skulle skje.
Broren min er snart 16, og jeg er 13. Broren min har ADHD og autisme, og tar medisin for Adhd’en Hans, han bytta til de han bruker nå for noen år siden, og en av bivirkningene i starten var at han ble aggressiv, og det gikk ofte utover mamma, litt pappa, og mye meg.
Han blei så sint/aggressiv mot mamma et par ganger, og jeg følte at jeg måtte steppe inn, for å passe på mamma og at ikke broren min skulle gjøre noe alvorlig skadelig.
Jeg snakker ofte med helsesøster på skolen, men hun er der bare en gang i uka, og oftest er hun opptatt med noen andre når jeg har mulighet til å snakke.
En annen ting er at pappa ikke forstår følelsene mine, og at når jeg har PMS og har mensen, så må jeg “kontrollere følelsene dine” som han sier
Selv når jeg har kramper som er ganske dårlig, så får jeg kjeft om eg “snapper” til han.