Hei!
Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte eller hvor jeg vil med dette innlegget.
Mamma er avhengig, og ikke av alkohol eller narkotika, men sukker. Det har pågått hele livet mitt og jeg er i begynnelsen av 30 årene.
Vi har de siste årene bodd sammen grunnet div ting og det har vært fint. Men jeg merker at avhengigheten har tilnærmet tatt over alt.
Det skal handles inn godteri, snop, potetgull, is og kaker mange ganger i uken. Det bakes ofte uten at det er selskap.
At dette er et problem vet hun, og hun har prøvd sånn slankesprøyter og medisin. Da går hun litt ned i vekt eller så står vekten stille. For noen måneder siden sluttet hun på sprøytene og det var like greit syns hun da hun ikke gikk ned så mye som hun håpet på.
Jeg har tre barn og jeg merker at hun påvirker dem til å spise med henne og hun bruker de som en unnskyldning for å dytte innpå. Dette er ubehagelig sier de og jeg har pratet med henne flere ganger om at nei er nei og da må hun slutte å mase. Hun anser ikke det som et stort problem og hun må jo ha noe søtt hver dag.
Om jeg skal noe og ikke har tid til å reise til butikken for henne så reageres det med sinne, anklagelser og baksnakking om meg, til mine barn om hvor upålitelig jeg er. Fordi jeg ikke reiste umiddelbart å kjøpte snop, riktig nok på grunn av avtale, trafikk og tid, men det siste der tar hun ikke med.
På mange måter føles det ut som jeg har plikter å gjøre (kjøpe godteri til henne) før jeg får lov til å gjøre det jeg skal gjøre. Når jeg var yngre pleide vi å kjøre fra butikk til butikk og jeg måtte gå inn å handle godteri. Ofte for de siste pengene vi hadde der å da. Det hendte at hun mente jeg hadde fått for lite godteri for pengene, og da gikk hun inn å skulle sjekke og evt kjefte på de ansatte. Dette husker jeg som ekstremt flaut.
Hun har bestemt seg for å flytte, noe som er helt greit kjenner jeg. Likevel så kjenner jeg på bekymring for hvordan hun skal unngå å spise seg i hjel. Hun har allerede stor overvekt, vektlegger å kjøpe snop og sånt fremfor andre viktige ting. Hun ser også på tynne mennesker som mennesker som slipper billig unna i livet. “De kan spise hva de vil” og setter seg selv i en offerrolle, siden hun er overvektig. Det hun derimot ikke vil innse er at de som er tynne, spiser mindre enn det hun gjør og derfor er de tynne. Normalvektige anser hun som tykke, så det synet på kropp er helt forskrudd.
Jeg føler også, igjen, at hun velger godteri foran meg og resten av familien vår. Denne følelsen har jeg hatt i min barndom og tenåringsårene. Min søster og jeg har hatt spiseforstyrrelser og jeg tror det kan kobles til vårs mors avhengighet til sukker, at vi ikke takler det.
Jeg har vært igjennom behandling og har vært frisk i noen år, men i det siste etter jul har jeg kjent på noen av symptomene jeg hadde sist når jeg var syk. Jeg kjenner et lite hat mot produsenter av godteri, kaker, is osv. Jeg vet det ikke er deres skyld, men jeg kan ikke noe for det. Jeg blir fysisk uvel av å se på det, tanken på å legge igjen penger til bedrifter som produserer død med god smak. På en måte.
Jeg kan heller ikke si mer enn jeg har til min mor, jeg prøver å forstå henne og har lest bøker om tilstanden for å få bedre innsikt i hvordan hun har det. Nevner jeg noe blir hun bare kjempe sint og kommer med all slags anklagelser mot meg og barna mine. Hun har null forståelse for at vi ikke ønsker å spise godteri, is, kake eller vafler hver dag.
Det er godt å være anonym, jeg vil ikke utlevere mamma og jeg prøver å være forståelsesfull. Sukkeravhengighet er vanlig, men ikke vanlig å snakke om. Jeg føler meg alene. Jeg og min søster snakker ikke sammen og har hatt et vanskelig forhold i mange år.
Hva får man gjort? Skal jeg bare se på at hun spiser opp pengene og helsen sin? Jeg vet at jeg ikke får gjort noe, jeg syns det er kjipt og jeg er sliten.