Hei,
Dette forumet inneholder mange opplevelser og erfaringer om hvordan det er å ha helseangst, men veldig få tråder om hvordan det er å legge helseangsten bak seg og bli “frisk”. Jeg skriver derfor dette innlegget om min historie med håp om at det vil være givende og motiverende for flere å lese.
Litt om min erfaring med helseangst:
Jeg er en helt normal 25 år gammel mann, jeg har gode venner, en fin familie, jeg studerer og trives kjempegodt med det. Likevel har jeg hatt “styggen på ryggen” i form av angst for mitt eget hjerte. Det hele startet for meg etter en tung høst i fjor med mye skole. Underveis på en helt normal løpetur fikk jeg vondt i brystet og ble svimmel. Det prikket i hendene og som lyn fra klar himmel fikk jeg for meg at nå holder jeg på å dø. Det var en ubeskrivelig panikk som forplantet seg i hele kroppen. Noen minutter gikk og jeg følte meg bra igjen, skjelven, men bra. Denne enkelthendelsen satte likevel en skikkelig i støkk i meg og ble utløpet til flere måneder med hypermonitorering av mitt eget hjerte.
Jeg målte egen puls kontinuerlig, dag inn – dag ut. En Apple Watch med EKG-måling (ikke godkjent for medisinsk bruk) hjalp meg selvfølgelig ikke. I stunder hvor jeg var alene kunne jeg sitte å ta målinger av puls og EKG nærmest kontinuerlig i flere timer. Hvis en normal person har én “sensor” som følger med på hjertet, så hadde jeg tusenvis. Et hvert eneste unormale slag, vibrasjon, dirring eller banking ble fanget opp av meg og utløste en frykt som forplantet seg og aldri ga slipp. I et halvt år turte jeg ikke ligge på venstre side når jeg sov. Fordi jeg kjente hjerteslagene ekstra godt og var redd for at det skulle gjøre skade. I tillegg følte jeg på et konstant press i brystet og oppover mot halsen. Som om at noen til tider tok et kvelertak på meg. Jeg opplevde i tillegg mye ekstraslag i ulike former og variasjoner. Jeg saumfartet internett, Chat-GPT, dro til legen og snakket med familie for å finne ut av hvorfor jeg hadde det sånn. Jeg var desperat på svar på hvorfor jeg opplevde dette, men det svaret fant jeg aldri.
Vendepunktet for meg ble når jeg søkte profesjonell hjelp før sommeren. Jeg gikk til fastlegen og ytret et ønske om å få henvisning til psykolog. Det fikk jeg – men etter kartlegging av psykolog ble det vurdert at jeg ikke hadde krav på hjelp ettersom jeg “fungerte” i hverdagen. Jeg kom meg nemlig fortsatt på skolen, jobb og trening. Men det eneste jeg hadde fokus på uavhengig av hvor jeg befant meg var mitt eget hjerte og puls. Dette avslaget fikk det til å gå en liten faen i meg. Forbannelsen over at norsk helsevesen ikke kunne hjelpe meg gjorde meg sint. (I ettertid har jeg innsett at dette nok skyldes at legen henviste meg til en avdeling som ikke behandlet helseangst konkret. Det finnes faktisk veldig god hjelp å få.)
Sommeren gikk fint men jeg merket fortsatt at jeg overvåket og bekymret meg unødvendig mye over hjertet. Etter sommeren kontaktet jeg studentsamskipnaden i byen jeg studerer i og får nå veldig god hjelp av en veldig flink psykolog. Jeg har fortsatt en vei å gå og er langt unna min siste time hos psykolog. Men det er først nå jeg kan se tilbake på episoden i fjor høst og innse at dette var et panikkanfall, ikke en hjertefeil. At ekstraslagene og presset i brystet har vært forårsaket av min egen bekymring, stress, mangel på søvn og alt for mye koffein. Det er først nå jeg klarer å gi mindre ekstraslagene mindre oppmerksomhet, det er faktisk ekstremt normalt å oppleve ekstraslag og hjertebank.
Jeg sitter ikke med oppskriften på hvordan man blir kvitt helseangst. Men jeg kan sitte her som et bevis på at det faktisk kan gå over. For det faktum virket umulig og så ekstremt langt unna når jeg satt der med hjertebank og panikk.
Jeg håper dette innlegget kan fungere som et lyspunkt for flere i dette forumet. For jeg har selv sittet her i endeløse timer og lest gjennom hver eneste tråd om ekstraslag, angst for døden og alt som hører med angsten.