Har sterk angst/depresjon relatert til døden. Jeg kan ikke fatte at alle minnene mine forsvinner og at jeg ikke eksisterer mer. Uansett om vi kurerer alle sykdommer og mennesker blir “immortal” så kommer universet til å stoppe en gang. Jeg blir minnet på dette hvert eneste sekund. Hvis jeg er glad så forteller jeg meg selv at det er meningsløst, og jeg blir lei meg igjen. Jeg er ikke religiøs og tror ikke på noe etter døden. Triggere er spesielt triste filmer/media/sanger.
Hei det er veldig dype tanker og spørsmål som spennde å fundere på men som kan skape mye angst siden mye er så usikkert. kan jeg spørre er du redd for døden eller redd for å ikke leve? jeg leste en gang en filosof sine tanken på det, og jeg synes det var en fin måte å se på det på. ikke sikker jeg husker helt rett nå men tror det var noe som dett " livet og døden, den ene kan ikke eksistere uten den andre, tar vi vekk døden, lever vi ikke da bare eksistere vi, tar vi vekk livet forsvinner begge, alt som er uendelig setter vi ikke pris på og gleden ved det for svinner. frykter vi døden går vi glipp av livet, for den kommer uansett når vi allerede har livet men frykter vi å ikke leve fult ut, får vi mest ut av alt" kan jeg spørre hvorfor du føler det er meningsløst å vær glad? åssen type film/musikk trigger? jeg pleier å sette på enkelte filmer og høre på enkelte sanger selv når jeg har lyst til å få utløp for en del følelser som er stengt dypt inni meg. <3
Jeg bruker å distrahere hjernen med å flytte fokuset til pusten om eller når jeg får tanker jeg mener ikke er bra for meg.
Det tar bare ett innpust og utpust det avbryter tankegangen. Når tankene kommer igjen, og når jeg blir bevisst de så gjentar jeg øvelsen.
Jeg kjenne luften strømmer inn i nesen, fyller lungene og så slipper jeg luften ut.
Det er noe en må øve på en stund, men det blir bedre. Hjernen må bare lære seg en sunn reaksjon til problemet 😊
Hei! Det var et fint ordtak, men det er vanskelig å ikke tenke på det. Jeg føler det er en slags tvangstanke som alltid dukker opp, noe som jeg ikke kan kontrollere. Så når jeg føler meg glad så dukker tvangstanken opp igjen. F.eks.: jeg ser en søt hund, så tenker jeg: “Åh, den var så søt, men den kommer til å dø om 10 år”. Eller hvis jeg ser en unge som leker med andre og har det gøy: “Uff, jeg er blitt så gammel, snart er enden nær”, osv. Det er så utrolig frustrerende å tenke slik!! Filmer/musikk som handler om triste ting som død, kjærlighetssord, traumer, osv. trigger mye. Er ofte et par dager med kun gråt og dårlig tankegang da, men går litt over etter hvert. Blir litt for mye utløp for meg kanskje. Takk for svar!
Ja, det høres lurt ut! Hvor ofte pleier/pleide du å gjøre det? Jeg har prøvd 3-3-3 teknikken (se 3 ting, høre 3 ting, bevege 3 ting), men har så utrolig tvanstanker, så er veldig vanskelig fordi må gjøre det hele tiden.
Unnskyld at jeg sier dette, men det er ment som et kompliment selv om jeg ikke akkurat nå er sikker på at det er rett måte å formulere setningen på men jeg prøver. Du er så utrolig god til å beskrive og sette ord på tingene, og jeg synes det er veldig interessant å høre hva du tenker og hvordan. Du virker som du har full oversikt over tankene som kommer og itillegg setter ord på det. Jeg hadde selv tvangstanker før, men de var annerledes, det var mer som jeg måtte snurre rundt en gang eller to i sirkel om jeg kom inn i et rom feil og det var folk der, eller at hvis jeg fikk trokket på en stein med høyrefoten måtte jeg gjøre det samme med venster, eller at jeg aldri kunne spise mat som lillefingeren min hadde rørt da måtte jeg hive maten,eller at jeg så for meg ting, som at jeg var redd for å gå med gladd i hånden da kun e jeg jo ramle og dette på det eller å skade andre om jeg falt mot andre. Men det du skriver kjenner jeg meg igjen i i det fysiske, som når du ser en hund som er søt så tenker du at den kommer til å dø om 10 år. Jeg har det sånn at når jeg begynner på noe som er bra enten en hobby jeg liker eller skal på en date. Allerede før jeg har møtt opp på daten har jeg vert sammen med personen insett alle feilene hva som kommer til å gå galt og sett for meg ulike senarier for hvordan det slutter. Den biten med at man ser noe bra, og velger å selv ødelegge det i hodet før man blir emosjonelt knyttet til det å mister det ufrivillig, så er det lettere å ødelegge i hodet selv. Jeg har ikke lengre de andre tvangstankene lengre, de fikk jeg vekk med god hjelp, med sånn reprogramering eller sånn husker ikke helt hva det het, men var hos psykolog i danmark og fikk øvelser og på en måte hjernevaske meg selv til å tenke anderledes, så til slutt stoppet det bare. men den delen med å avslutte noe før det blir for bra er et vanskelig tankemønster. Har du det sånn med andre ting at du ser slutten samtidig som begynnelsen? Jeg har ikke tenkt over den delen før jeg leste det du skrev med at jeg kanskje forsatt har noen tvangs tanker/handlingsmønster som jeg ikke var klar over for de har jeg aldri behandlet.
Takk for fin kommentar igjen, du formulerte deg fint! Jeg kan relatere litt til det du sier, og jeg burde sikkert gå i behandling for dette, fordi det er noe som jeg har opplevd hele livet. Det kan være et millisekund av en tvangstanke, så er det borte, men den har allerede gjort skaden. Det er vanskelig når tankene går så fort fordi de kan være vanskelig å oppdage og stoppe før de har gått videre, selvom jeg teknisk sett er bevisst på dem. Ikke bare døden, men gjerne ting relatert til det, som fortiden min, eller alle identiteter folk har rundt meg som et kollektiv og at de også forsvinner eller fortsetter videre uten meg. Det er ubehagelig når man er så vekke fra seg selv, på en måte. Også har det en slags fysisk makt over meg, jeg får f.eks. ofte vondt i brystet eller magen. Vi var aldri ment til å ha så stor bevissthet føler jeg, og det er både en gave og en byrde. Jeg har jo sett en del triste filmer i det siste, og jeg føler jeg kommer i slike dype daler. Har liksom blitt en “consumer” i livet, sitter mye og ser på TV/tlf/data på fritiden og med kjæresten, og føler det ødelegger meg litt. Jeg har det på en måte så godt på papiret; god utdanning og en del penger, men det gir meg mye tid til å tenke, kanskje litt for mye. Jeg er også litt redd for måten samfunnet er lagt opp på, med skolegang hele livet og så ut i jobb til du er død. Samtidig har vi fått til så mye pga. dette. Jeg kan kjøre bil på ingeniørbygde veier og få hjelp av utdannede psykologer eller snakke med deg på forum på nett bygd av IT-folk. Jeg har også tvangstanker utenom når jeg ser media, men i mindre grad. Så lenge jeg gjør noe som gjør meg glad eller andre så bryr jeg meg ikke like mye, men det er fortsatt en sånn ekkel liten tanke bak i hodet mitt. Jeg hadde en hund som nå er død, og hele livet hennes tenkte jeg kun på hennes død, og når hun nå er død så tenker jeg fortsatt kun på hennes død. Jeg føler jo at jeg wastet minnet om livet hennes med det dumme tankemønsteret mitt, sitter bare igjen med angst/tristhet. Vil bare tenke mindre, I guess. Et det en spesiell form for terapi du gjorde? Det kan hende jeg bruker feil begrep og at det ikke er “tvangstanke”, men det er det nærmeste jeg kan komme på en måte. Raske, ukontrollerte, skadelige tanker er kanskje mer presist? Håper jeg ikke trigget deg, og at du har det bra!
Jeg tenker mye på døden selv og det gjør det vanskelig å nyte «nuet» når hode er 5000km frem i tid. Jeg har god tro på at din tid med din avdøde hund ikke var bortkastet. Du satte vel kanskje mer pris på hunden hver gang dere var med hverandre pga du var så klar over dens mortalitet? Det er kanskje litt som «confirmation bias» at du i ettertid tenkte at døden er et slags bevis på at din bekymring var nyttig å ha. Sånn «se hen døde jo!» At du bekymret deg i håp om at det forandrer noe. Det kjenner hvertfall jeg på. At det er en slags mestringsstrategi. Tanker, i min erfaring har fikset fint lite i livet mitt. Man trenger selvsagt tid å prosessere, men man trenger også pause. Å gjøre noe annet. Man kan ikke kontrollere alt, kun hva man gjør her og nå. Litt sånn mindfulness på en måte? Uansett, du virker som en person med mye kjærlighet å gi. Du bryr deg om andre og jeg tror til gjengjeld at du har folk som bryr seg om deg og er glad i deg. Du fortjener å kjenne på glede!
Jeg gjør det når jeg oppdager at jeg har tanker som trigger eller forsterker negative følelser.
Det er jo slik at jeg forsatt får tankene og har følelsene. De er bare ikke så sterke.
Noen ganger så følger jeg med på pusten i en lengre periode. Jeg kan gjøre det uten å telle innpust og utpust, men det er også ganske greit å telle, følge pusten opp til 10 før jeg begynner på 1 igjen. Ofte så kommer jeg ikke lenger enn til 4 før tankene jobber med sitt. Da er det bare å konsentrere seg om luften som jeg trekker inn gjennom nesen. Av og til begynner jeg på 1 igjen, andre ganger forsetter jeg på 5.
Det er ikke viktig, destinasjonen er ikke viktig, men veien dit er 😊
Når hjernen og bevisstheten din opplever og lærer seg at ved ett innpust så slipper jeg å forholde meg til den problemstillingen, så blir det lettere å bli eller holde seg mentalt frisk.
Det kan jo hende at det som fungerte for meg kanskje kan fungere for deg også. Det er jo noen år siden så husker ikke alt, men i grove trekk. jeg startet med å lære meg Metakognitiv tenkning som er for traumebehandling, men alle kan skaffe den, jeg fikk låne en fagboken når jeg gjorde det, det gikk ut på å tenke mer faktisk over det man tenker på, å bli bevist på hva man tenker dele opp hva man tenker som er fakta hva som er uvisst uten bevis, og hva som er følelsene mine inni det, og når man forstår det man tenker så handler det om kontroll, som når en tanke kom, som man kan spinne videre på i det uendelige på en dålig dag, så skal man stoppe og bestemme seg for at man skal tenke på dette, men ikke nå, for det handler om a tankene ikke skal styre livet men at du skal styre tankene, så til å begynne med klarete jeg bare å forskyve det en time som hvis jeg fikk tanken 0900 på morgenen så måtte jeg bestemme meg for at kl 10 til1030 skal jeg tenke på det men ikke nå, når jeg ble bedre på det, etter mye og lang trening så kunne jeg si når jeg er kommet hjem og har spist mat i etter middag så skal jeg tenke på dette fra 1700 til 1715. og de gangen som tankene kom innom hodet som en bommerang i løpet av dagen var det første jeg måtte gjøre var å tilgi meg selv for at tanken kom, sånn at jeg ikke startet en ny spiral med at jeg feilet og ikke klarte det, og så sa jeg til meg selv at 1700 er når jeg skal tenke på det. i denne prosessen lærte jeg mye om meg selv som hva som påvirket meg i hverdagen til å bli utsatt for triggere, jeg viste jo allerede mine triggere, men feilen ligger i steget før triggerene, som hos meg kunne det være lite søvn, overeksponering av mye mennesker. som en av mine triggere som er emner som noen tar opp eller man leser i media om vold og overgrep og mobbing ovenfor barn, det er en trigger hos meg, men hvis jeg ikke har tappet mine psykiske batterier på mennesker og andre ting som tapper så får ikke kroppen/hjernen min trigging. om du vurderer psykolog så vil jeg anbefale deg at du finner noen som har den kompetansen på metakognitiv trening, som kan jobbe og hjelpe deg gjennom den delen. alt i alt er det øving i dybden på å ta kontrollen tilbake. jeg lærte og så via samtale eller i boka om når tankene spinner i en samtale med andre på grunn av samtalen, så var det en fin bremse å gjenta det den andre sa og hvordan man opfattet det den andre sa sånn at hvis hodet mitt hadde misstolket så gav jeg den andre personen mulighet til å gi meg den oppfatningen de ønsker jeg skulle ha sånn at jeg ikke tolket noe verre enn det det var fortalt/ment. og så var det da den andre delen jeg jobbet med, da lyttet jeg til 3 er 4 lydbøker for de var så gode men intense at jeg måtte høre de flere ganger for å få med meg alt. en av de var lev mer tenk mindre, og tenk som en munk, jeg kan finne ut hva de andre het om du vil undersøke mer om de? noe at det jeg lærte fra lev mer tenk mindre var å bli bevist på hva man mister og går glipp av når man holder fast ved ting, ikke bare dårlige ting for det er like ille og holde fast ved gode ting, som å se for seg livet som en elv og hvert blad som flyter forbi er en opplevelse/minne/hendelse, og at man kan plukke opp bladene men kun en i hver hånd og når man har en i hånden kan man ikke se på de i elva men kun på de i hånda, så hvis man holder fast med en veldig godt minne man ikke vil gi slipp på for det er så lykkelig og et veldig dålig minne man heller ikke vil gi slipp på for det er så vondt at man er redd for å ikke lære noe av det eller å gjøre samme feilen igjen, da går man glipp av alt elven/livet har å by på, så øven var å ta frem et minne kjenne etter på det gi slipp å velg et nytt og ikke samme om igjen. det var lett å lære lev mer og tenk mindre når jeg allerede hadde lært det andre først med å ta kontrollen smått tilbake med metakognitiv boka. og så var jeg hos han i danmark som lærte meg noen triks, så begynte jeg å ta kontrollen over de fysiske tingene som hver gang jeg ville snurre, så tvang jeg meg selv til å snurre motsatt vei av det jeg ville noe som for meg er verre enn å ikke snurre i det hele tatt, samtidig som jeg sa til meg selv jeg bestemmer, og det er bare tull at noe galt skjer om jeg ikke snurrer riktig, på en måte en avstraffelse for å ikke belønne dårlig adferd. og hjernevasking, for de første mnd jeg gjorde og sa det så trodde jeg ikke på det jeg sa, jeg kjente på angst og redsel for at tenk hvis jeg tar feil, men jeg holdt ut, gjorde det hver gang og tilslutt trodde jeg på det selv, jeg kan forsatt sitte i et rom med mennesker og få tanken i hodet om jeg er sliten men da klarer jeg å si til meg selv tingene på samme måte som før men uten å snurre. jeg kan ikke helt huske hva han sa men om det var noe med at det er de første 100 dagene det er tungt for man tror ikke på det man gjør for først etter det så begynner man å hjernevaske seg selv, for meg stemte det veldig.
i boken tenk som en munk, lærte jeg en haug med ting, men det jeg bruker mest i daglig er tranformasjons tilgivelse og de andre typene forholder jeg meg ikke så mye til, for den trenger man ikke handlinger fra andre for få det bedre med seg selv. og så mye mye mer. jeg kjenner jeg vil gjerne skrive og fortelle mer, men er redd du synes det er for mye og langtrukket. såjeg sier heller sånn her, jeg blir ikke lei meg om du føler du har fått nok informasjon og ønsker du jeg skriver litt til så trenger du bare å si det så gjør jeg det med glede. :)
Hmm. Jeg er ikke noe religiøs jeg heller, men kanskje mer agnostiker, samt har jeg egentlig funnet ut at det beste er å fokusere på livet. Livet handler om å leve, sier jeg hver eneste dag til meg selv for tiden. Hva tenker du om det? Å dø tenker jeg bare er noe vi alle skal uansett. Da tenker jeg det uansett vil være fælt å tenke på døden. Døden er jo avslutningen av livet. Om en må tenke på døden av ulike grunner, så tenker jeg at døden blir lettere å tenke på når en velger selv hva døden skal handle om. Da jeg var et barn, måtte jeg skape min egen fantasiverden, for å ikke tenke på hvor smertefullt livet mitt var. For å leve så smertefullt, ville gjøre det lettere å dø… Nå har jeg lært at jeg selv bestemmer hva mitt liv skal handle om. Jeg vet ikke hvordan din livssituasjon ser ut, eller er. Men jeg håper noe av dette kan hjelpe deg å se livet og ikke bare døden❤️
Jeg har ikke funnet noen kjempeløsning på problemet, men det virker som at det å fullføre sin «misjon» her i livet kan være med å minske angsten. Når man finner mer ut av hvem man må være, og det ikke er like mye å finne ut av lenger. Når suget etter at det er noe mer man må finne ut av minsker.
Hei! Du kan bare fortelle mer!:) Metakognitiv terapi høres interessant ut. Prøvde det litt ut, der jeg sa til meg selv at jeg skulle ta det opp med meg selv kl. 21 hvis tankene dukket opp. Da føles det ut som du kan fundere på ting uten at det går altfor mye utover livet ditt, men det er så klart vanskelig nå i starten, men mye bedre enn uten teknikken! Mye snakk om død og traumer blant venner/familie i dag, så jeg ble litt på gråten, men det går bedre dag for dag. Så går det jo fint å ikke ha det bra også en stund.