Hver dag våkner jeg opp tidlig om morgenen for å ikke orke tanken på å starte dagen. Samtidig er tankene på hvordan jeg MÅ på skole, hvordan jeg MÅ på jobb, og hvordan jeg MÅ reise meg opp for å ikke tenke på at dagen i dag kan være min aller siste. Hver dag ønsker jeg helt utrolig mye at jeg skal dø av naturlige årsaker så døden ikke er like trist for de å få den nyheten. Jeg våkner hver dag skuffet for at jeg fortsatt er i den samme kroppen jeg var når jeg la meg. Ønsket om å reddes fra denne forbannelsen om å ønske døden er ikke engang noe jeg vil. For min del, er ikke livet verdt å leve. Hver dag strever jeg med å aktivt ikke tenke på at mitt liv burde ende snarest mulig. Ingenting er verdt det. Det er slitsomt å leve mitt eget liv
Hei, jeg vet veldig lite om situasjonen din. Så jeg starter på slutten av resonnementet 😐
Jeg antar at du ikke finner en måte å unnslippe tankene og de trigger følelsene eller motsatt. Følelsene trigger tankene.
Når de i hovedsak er negative kan/vil det over tid gjøre deg utslitt og deprimert.
Er du kjent med pusteteknikker? Det kan være til hjelp med å endre tankemønsteret, men det tar tid.
Hjernen tenker ofte på problemer og kan ha problemer med å finne en vei ut av problemet om det ikke finnes en løsning.
Det høres ut som du har mer ting nå som du opplever at du må gjøre, enn det du har energi til.
Jeg vil heller spørre deg om hva du kjenner ville være godt for deg her og nå? Hva trenger du her og nå? Hva ønsker du, hva drømmer du om? Jeg antar at du har noen ønsker og drømmer som handler om hvordan du skulle ønske livet ditt skulle være nå, eller om hva du skulle ønske det ikke var.
Du skriver jo her, så jeg tenker at det betyr at du ønsker noe. Og at det er bra. Det er bra å kjenne at man trenger noe man ikke har eller ønske seg gode ting for en selv, om det bare er en liten ting, en bitte liten ting.
Jeg har selv vært der at jeg ønsket at jeg var dødssyk og at jeg skulle dø, men det er lenge siden nå. Og selv om livet ikke har vært lett etter det, så er jeg veldig glad for at jeg er i livet, og har hatt muligheten til å finne de tingene som gjør livet mitt steg for steg bitte litt bedre. Det er jeg takknemlig for.
Det er hva du trenger og hva som er godt for deg som er det viktige når du har det slik du har det nå. Du trenger ikke å gjøre noe annet enn det. Det er ingenting som man må så mye at den eneste muligheten å slippe bort fra det, er om man dør.
Det beste jeg har gjort for meg selv det siste året, er å sette livet mitt på vent, og ta bort alt dette jeg følte jeg måtte tidligere, og heller gjøre det jeg trengte å gjøre for meg selv, få den hjelpen jeg trengte, kjenne på hvordan jeg følte meg og hadde det og ta hensyn til det. Det jeg tenker er det eneste jeg må hver dag, er å få sovet og spise jevnlige måltider, alt annet er en bonus for meg.