Jeg har slitt med angst (generalisert angstlidelse) helt siden jeg var barn. Nå er jeg blitt voksen, litt klokere, sliter ikke fullt så mye, men periodevis er ting veldig vanskelig. Det er de akkurat nå. Det bruker å bli veldig vanskelig når store endringer skjer i livet. Da blusser angsten opp, og alt føles uoverkommelig. Jeg har akkurat blitt ferdig med en mastergrad og skal flytte fra alt som er kjent og kjært. Jeg vet ikke om jeg kommer til å få jobb eller videre studieplass, da kommer det også mye angst for økonomi, selv om dette egentlig ikke er noe jeg har slitt med noen gang. Ellers er det små bagateller som utløser angsten. Det har blant annet blitt vanskelig å ta offentlig transport igjen, å gå alene på butikken, å være i store forsamlinger. Jeg fikk angstanfall og tvangstanker fordi en vaskesjekk ved utflytting ikke ble godkjent. Jeg er på randen så og si daglig fordi jeg er overbevist at alle, inkludert mine nærmeste, er imot meg, at de hater meg. Selv om det ikke er noe som tilsier at de gjør det. Da kommer det også en stor frustrasjon. For jeg vet at dette er ting som ordner seg, og som er enkelt å gjøres noe med, eller som rett og slett er et problem jeg bare har fantasert meg til. Jeg vet jeg har masse støtte i familien, og at jeg alltid kan komme hjem, at jeg har venner som er glad i meg og vil meg vell. Likevel forteller alt i kroppen min meg at dette ikke går mer, at jeg er alene, dum og uelskelig. Følelsene og fornuften er i konstant kamp. Jeg er så sliten.
Hei!
Ta gjerne kontakt.🙂
MORTEN AKA