Lurer egentlig bare på hva greia er egentlig for jeg har spurt noen menn på 50 om de kunne tenke seg og date en dame på nesten 70, de ler og takker nei og spør hvorfor. Svarene er ærlige nok, en dame som er nesten 20 år eldre er ikje tiltrekkende og om en dame på 50 ser på en nesten 20 år yngre mann så hetses de og blir sett ned på. Var en dame på ca 50 som var singel, hun var ute på byen med venner og møtte en på egen alder, han hadde humor og virket hyggelig helt til han skjønte hun var intressert. Da ler han og sier at hun er alt for gammel for han og går sin vei. Kort tid etter sitter samme mann og gjør seg til og flørter med ei som var ca 20 år yngre og hun svarer ham med å si at hva skal hun med han for han er da altfor gammel for henne og går. Hun ser på den andre og blunker lurt, hun hadde tydeligvis fått det med seg. Ikje mannen som var den mest voksne her. Hvorfor er det sånn at så mange menn på 50 tror at de på deres barns alder ser på dem som en perfekt kjæreste og ikje en åpen lommebok? Kjenner folk på begge sider og det tror jeg de fleste gjør men virker på meg og de jeg kjenner at menn er mye mer naive på den fronten, De kan godt advare andre men selv går de jo ikje i den fella for så dumme er de jo ikje. Jo, det er akkurat det de er men hvorfor har de det så vanskelig med å innrømme det og hvorfor kan de ikje velge noen nærmere egen alder? Typisk for nyskilte i midtlivskrisen de selvfølgelig ikje har
La oss snu på problemstillingen.
Hvorfor har kvinner i utgangspunktet både giftet seg og fått barn med disse mennene? Det er da nok av menn som ikke har slike personlighetstrekk og verdier. Er ikke de mennene gode nok? Eller var det kvinnenes forestillinger om ekteskap, samliv, seksualitet og reproduksjon som ikke holdt mål?