De siste to årene har jeg laget meg et liv online som jeg har brukt til å få igjen livsgleden. Endelig var jeg en del av et miljø, hadde masse gode venner og følte meg inkludert.
Med tiden er det noen av de jeg ble veldig nær som bare droppet meg og forsvant av ulike årsaker, og jeg taklet ikke det så bra. Derfor lovet jeg meg selv å aldri la et nytt menneske komme så nært meg igjen.
Jeg hadde det fint sånn lenge. Jeg ble forelsket i en som allerede var i min «indre sirkel» og var derfor ikke et nytt menneske jeg holdt på avstand. Jeg investerte så mye tid og energi i å holde dette avstandsforholdet gående, og etter 1,5 år skulle vi endelig få møtes og alt skulle være verdt det.
For noen måneder siden møtte jeg en ny venn. Han fortalte at han hadde opplevd å bli droppet på samme måte som meg, at han var lik meg når det kom til det å knytte seg litt for godt til de rundt han og at han derfor også hadde lovet seg selv å aldri slippe noen inn igjen.
Men på grunn av hvordan vi kunne bonde over dette så var det akkurat det vi gjorde. Vi slapp hverandre helt inn og lot oss begge knytte oss til hverandre mer enn vi hadde gjort med noen tidligere. For dette var jo annerledes.
Og det passet så fint å møte han på dette tidpunktet også, for kjæresten hadde så mye som forgikk i livet at det var vanskelig for han å prioritere tid til meg. Vi hadde noen diskusjoner om det, men fordi jeg nå hadde en bestevenn jeg kunne lene meg på så lovet jeg kjæresten min å trekke meg tilbake og gi han litt tid og rom til å hente seg inn. Det er han verdt og det fortjener han.
Torsdag morgen våkner jeg til en melding fra kjæresten om at på grunn av avstanden vi har så har han mistet følelser for meg og vil ikke fortsette forholdet lenger.
Natt til lørdag overhører jeg bestevennen min prate ned noen andre om at det er noen han ikke vil såre men må. Jeg spør han om det er meg. Det var det. Han forteller at han ikke lenger ønsker å være nær venn med meg lenger, og gjør akkurat det vi har bondet sånn over at vi aldri vil oppleve igjen.
Det var også de siste to linkene jeg hadde til miljøet jeg var i. Så med det forsvant alt i løpet av 48 timer.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal takle dette. Jeg laget jo dette «online-livet» for å rømme fra mitt eget. Nå er begge deler ødelagt og jeg føler at ikke jeg orker mer.
Jeg holdt på å ringe hjelpetelefonen i natt. Men jeg gjorde det ikke. Og nå sitter jeg på jobben som jeg hater og skal smile til kunder og late som alt er bra de beste 8 timene, men egentlig vil jeg bare kaste opp. Jeg vil ikke hjem heller. Det er ingenting der for meg lenger. Alt er borte og jeg er helt alene. Jeg orker ikke mer!