Alene i verden

Følelser og tanker
1

Det er som om alt rundt meg fortsetter å gå framover, biler kjører forbi, folk haster videre, byen pulsere, men inni meg står alt stille. Jeg ser på verden som om jeg står bak et vindu, som om jeg ikke helt hører til her. Det er en stille ensomhet som ikke roper, men som sitter tungt i brystet. En følelse av å være forlatt, som om alle har gått videre uten å merke at jeg står igjen.

Noen ganger føles det som om man kan være omgitt av folk, og likevel være usynlig. Man kan smile og nikke og svare “det går bra”, selv når det ikke gjør det. Fordi det er lettere så. Fordi det er vanskelig å forklare noe man knapt forstår selv. Det er ikke nødvendigvis mørkt hele tiden, det er bare tomt. En slags indre stillhet som ikke gir fred.

Å føle seg forlatt i en så stor verden gjør den enda større. Som om alt er for mye, alle valgene, alle kravene, alle menneskene som ikke ser. Og man begynner å lure på om noen egentlig noen gang vil se en for den man er, bak fasaden, bak det man prøver å vise fram.

Men midt i den følelsen, finnes det små glimt. Et blikk, en melding, en hånd som legger seg på skuldra di og sier: “Jeg ser deg.” Og kanskje er det nok. Ikke til å fjerne alt, men til å holde fast i håpet. Håpet om at man ikke alltid skal være alene. At noen en dag vil stå igjen sammen med deg, når alle de andre går.

2

Det er veldig fint skrevet, selv om det jo er trist.

Det å begynne å dele ting, starte på den veien med å prøve å sette ord på hva en føler og kjenner på, det kan åpne opp for en dypere kontakt med andre, og forandre på den følelsen av at man ser på verden ut igjennom øynene uten å være en del av den, til å bli en del av den.

Man kan sette spor, man har lov til å vise andre at man er her og at man trenger andre. Som du skriver, det å bli sett, er så viktig.

Jeg er selv så glad for at jeg begynte å fortelle ting til folk, at jeg prøvde å vise ting, selv om det var vanskelig, tok lang tid og til tider var skikkelig smertefullt. Men når man har gått med så mye inni en selv som man har holdt tilbake og ingen vet om, så er det som om man ikke helt er ekte selv. Det var slik jeg følte meg, for det var så stor kontrast imellom slik jeg følte meg innvendig og slik folk så meg utenpå.

La folk få lov til å se deg, det fortjener du og det fortjener verden.