Aldri forstått

Hei…

Egentlig føler meg for sliten og tom for å tenke og skrive.

Jeg tror det er mye angst og bare… utmattelse.

Jeg prøver, jeg jobber hard med meg selv, med skole, med jobb, går til psykiater.

Men jeg føler som, ikke kun at jeg ikke orker mer, men jeg skjønner ikke hvorfor å fortsette. Jeg føler meg alene, aldri forstått, og som ingen ser hvem jeg er, ingen hører, ingen forstår.

Jeg har mye tanker og mye og sterke følelser, og, alt jeg får er at jeg tenker for mye og … føler for mye og for sterkt… Jeg føler meg så alene med det. Og jeg orker ikke mer å prøve og snakke med nærmeste eller egentlig noen. Fordi jeg aldri føler meg hørt, som om jeg ikke er alene.

Jeg har noen gode intelektuelle evner, som jeg kjemper for å kunne bruke for å bidra til samfunnet. Men virker som samfunnet ikke ser noe av det, virker som… jeg er bare noe “damaged goods” som alle vil bare sette i et eller annet arbeid for at det skal “være noe nytte av søppelet” frem til at det dør av seg selv.

Og… hvis samfunnet/systemet/verden ikke vil ha meg… Liksom, hvorfor… skal jeg kjempe for å bidra til noe? Hvis ingen kan se eller høre meg, verdi i meg. Systemet ser at hadde jeg fått hjelpen jeg trenger, kunne jeg virkelig bidratt og brukt talentene mine for å gjøre denne verden bedre.

Bare… Hvis jeg … avslutter livet mitt. Mennesker som skal være lei seg… de har jo aldri kjent meg, aldri hørt meg, aldri forstått meg. Jeg veit ikke hva de skal være lei seg for.

Jeg har veldig god psykiater og snill fastlege. Og snill arbeidsgiver for den 20-30 prosenters jobben jeg har.
Men, om det er en grunn for å bli?

Jeg tror ikke at å ha det så smertefullt… liksom… jeg tror at hadde folk som bryr seg om meg virkelig visst hvordan jeg har det og hva jeg føler, hadde de forstått hvorfor… Hadde de vært positive for at jeg helst forlater denne verden enn fortsetter å gå igjennom dette.

Det er veldig leit å høre at du føler det slik.

Du skal ikke trenge å føle at du må være nyttig for samfunnet for å ha en verdi, du har en verdi uansett, og akkurat nå er det du som trenger omsorg, forståelse og støtte av andre. Jeg tror at du vil være en verdifull person for samfunnet også, uansett, vi trenger alle folk, vi trenger dem som har hatt det dårlig og tøft, og som vet hvordan det er. Vi trenger ikke bare folk som har sklidd igjennom livet.

Kanskje du trenger å gi deg selv litt fri fra alt? Det virker som du har nok du jobber hardt med, hvis du både har skole, jobb og går i behandlingen.

Det er veldig fullt forståelig at du føler deg sliten og utmattet når du kjenner det som dette.

Sender deg varme tanker <3

Hvorfor ikke bruke evnene dine til å bidra til ditt eget velbefinnende, istedenfor å sette “samfunnet” først?

Hei. Takk for svaret. Det er ikke så mye som jeg kan ta fri fra… men jeg tok rådet ditt likevel, og tar noen dager fri fra skolen. Takk. Lett å sette meg fast i at jeg prøver og pusher uten å se at noen ting kan klare seg selv hvis jeg tar litt pause.

Noe hjalp i kveld… svaret ditt og noen flere ting som ga meg litt mer perspektiv. Uforutsigbarhet, mangel på svar og lignende er veldig vanskelig for hjernen som min.

Tusen takk <3