Hei…
Egentlig føler meg for sliten og tom for å tenke og skrive.
Jeg tror det er mye angst og bare… utmattelse.
Jeg prøver, jeg jobber hard med meg selv, med skole, med jobb, går til psykiater.
Men jeg føler som, ikke kun at jeg ikke orker mer, men jeg skjønner ikke hvorfor å fortsette. Jeg føler meg alene, aldri forstått, og som ingen ser hvem jeg er, ingen hører, ingen forstår.
Jeg har mye tanker og mye og sterke følelser, og, alt jeg får er at jeg tenker for mye og … føler for mye og for sterkt… Jeg føler meg så alene med det. Og jeg orker ikke mer å prøve og snakke med nærmeste eller egentlig noen. Fordi jeg aldri føler meg hørt, som om jeg ikke er alene.
Jeg har noen gode intelektuelle evner, som jeg kjemper for å kunne bruke for å bidra til samfunnet. Men virker som samfunnet ikke ser noe av det, virker som… jeg er bare noe “damaged goods” som alle vil bare sette i et eller annet arbeid for at det skal “være noe nytte av søppelet” frem til at det dør av seg selv.
Og… hvis samfunnet/systemet/verden ikke vil ha meg… Liksom, hvorfor… skal jeg kjempe for å bidra til noe? Hvis ingen kan se eller høre meg, verdi i meg. Systemet ser at hadde jeg fått hjelpen jeg trenger, kunne jeg virkelig bidratt og brukt talentene mine for å gjøre denne verden bedre.
Bare… Hvis jeg … avslutter livet mitt. Mennesker som skal være lei seg… de har jo aldri kjent meg, aldri hørt meg, aldri forstått meg. Jeg veit ikke hva de skal være lei seg for.
Jeg har veldig god psykiater og snill fastlege. Og snill arbeidsgiver for den 20-30 prosenters jobben jeg har.
Men, om det er en grunn for å bli?
Jeg tror ikke at å ha det så smertefullt… liksom… jeg tror at hadde folk som bryr seg om meg virkelig visst hvordan jeg har det og hva jeg føler, hadde de forstått hvorfor… Hadde de vært positive for at jeg helst forlater denne verden enn fortsetter å gå igjennom dette.